Tyske medier innrømmer motvillig at gjerningsmannen i Hanau ikke var høyreekstrem. Etterforskerne ser ikke på rasisme som gjerningsmannens dominerende ideologi, men sier at hans paranoia og konspirasjonsteorier knyttet til etterretningstjenesten, var årsak til ugjerningene.
Av Tore Rasmussen, samfunnsdebattant og skribent.
43-åringen Tobias Rathjen i Tyskland ble siktet for å ha skutt og drept 9 personer av utenlandsk opprinnelse i Hanau den 19. februar. Han avsluttet med å drepe sin 72 år gamle mor og seg selv. Ifølge politiet var han er paranoid konspirasjonsteoretiker.
Tysklands innenriksminister, Horst Seehofer, og pressen gikk først høyt ut og stemplet det som et terrorangrep fra en typisk rasistisk motivert høyreekstrem.
Han hevdet at: «Sikkerhetstrusselen fra høyreekstreme, antisemittisme og rasisme er svært høy«, og at tysk politi styrker sitt nærvær ved moskéer i hele landet.
Noen dager før hendelsen la gjerningsmannen ut en video på YouTube med rasistisk innhold. Han etterlot seg også et 24 siders notat med konspirasjonsteorier, og med ønske om folkemord på forskjellige raser og kulturer.
Forsker ved Holocaust-senteret, Terje Emberland, sier til Aftenposten at det er uheldig at det generelt er lite kunnskap om konspirasjonsteorier innen forskning på høyreekstremisme. Han mener gjerningsmannen hadde sunket dypt ned i en mørk paranoid konspirasjonskultur.
Emberland sier at: utover innledende referanser til trusselen mot det tyske folk og den overlegne «germanske rase», refererer gjerningsmannen knapt til dagens høyreekstreme ideologi eller bevegelser. Nesten alt dreier seg om konspirasjonsteorier, som f.eks. at USA er i hendene på «usynlige hemmelige selskaper», tankekontroll, satanistiske ritualdrap, UFO-bortføringer, frimurere, telepati og tidsreiser.
Det er ikke utenkelig om denne mentalt syke personen, som bor i en by med stor andel innvandrere, skulle koble sine konspirasjonsteorier opp mot et sinne mot innvandring og innvandrere. En by som oversvømmes av fremmedkulturelle burde være velegnet for å tippe over et allerede sykt sinn.
Psykologene Christian Lüdke og Lydia Beneke har begge sett videoen og diverse e-mail skrevet av gjerningsmannen. De sier at han alt tyder på at han er alvorlig psykisk syk. Likevel fortsetter politikere og media med å bruke den vanlige argumentasjonen om at det er «tankegodset og retorikken fra høyresiden» som skaper disse mentalt syke menneskene — og at avstanden mellom disse og terrorisme har blitt kortere.
Norsk media følger den samme linjen, og det er imponerende hvor hurtig islamske gjerningsmenn blir erklært psykisk syke når de utfører handlinger i religionens navn.
Pressen, og aktivister fra innvandrerlobbyen, mener imidlertid at slike aksjoner får alt for liten oppmerksomhet. De mener at om dette var en muslim, ville dette vært erklært terrorisme umiddelbart, og gjerningspersonen ville blitt knyttet til etnisitet og religion.
I oktober 2019 ble fire politifolk drept av en muslimsk konvertitt i Paris. Avhengig av hvilken avis man leser, vil en kunne se at de fleste aviser unnlater å fortelle dette, og mange lar også være å informere sine lesere om at han nylig hadde hatt en krangel med sin kvinnelige sjef om omgangen med kvinner i jobbsammenheng, som han nektet å håndhilse på.
Politiet ble tilkalt til Manchester Victoria Station, 31. desember 2018. En knivdesperado stikker ned 3 personer mens han roper «Allahu Akbar». Når han blir lagt i bakken sier han at: «så lenge dere fortsetter å bombe andre land vil denne typen dritt fortsette«. Likevel mener politiet at de må etterforske dette for å se om det kan kalles en terrorhandling.
Det er viktig at media i mye større grad søker å rapportere om hva som faktisk skjer, og ikke hva de mener om det som skjer. For å øke sin egen troverdighet må de heller ikke utelate opplysninger som er nødvendige for at leserne selv skal kunne danne seg et bilde av hva som har skjedd.
I USA har en Gallup-undersøkelse vist at blant Demokratene sine velgere har 46% tillit til avisene, mens Republikanske velgere er helt nede i 13%. Det sier litt om skjevheten i pressen politisk — i forhold til utvalg, vinkling og innhold.
Trump har uttalt at mediene er «folkets fiende» og at de er «Fake News». Avhengig av politisk ståsted er det altså vidt forskjellige oppfatninger av både troverdigheten til media, men også av de faktiske hendelsene, ettersom de beskrives veldig spekulativt.
I følge en undersøkelse fra Medietilsynet fra 2019, svarer 8 av 10 at «norske medier i hovedsak er til å stole på«. Undersøkelsen virker noe overfladisk, og ikke overraskende er det de største medieaktørene som har størst tillit.
Media i Norge må være forsiktige med å legge for mye subjektivt i artikler som skal fremstå som objektive, hvis ikke kan vi ende med amerikanske tilstander også her på berget.
