LESERINNLEGG: Sekstiårskrigen

israel

I 56 år har vi hørt om Israels frigjøring av Øst-Jerusalem, Judea, Samaria og Gaza som ble invadert og okkupert av arabiske naboland i 1948.

Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Den arabiske invasjonen skjedde etter at valgte representanter for det jødiske folk hadde erklært selvstendighet og suverenitet over det landet mellom Jordanelven og Middelhavet som det internasjonale samfunn i 1922 hadde reservert for gjenopprettelse av en jødisk nasjonalstat.

Seksdagerskrigen ble raskt anerkjent av vestlige land som en imponerende og rettferdig seier hvor en tallmessig underlegen stat på noen dager frigjorde de landområdene som den jødiske lokalbefolkningen 19 år tidligere var blitt etnisk renset fra i strid med alt som fantes av internasjonale rettsprinsipper. Samtidig begynte en internasjonal prosess som pågår fremdeles og som i hele ettertiden har hatt som formål å snu om på de militære og politiske resultatene av Seksdagerskrigen. Den tapende part kapitulerte ikke, og vi ser foreløpig ingen ende på krigen.

Det begynte med at Den arabiske liga høsten 1967 vedtok «de tre nei» på sitt møte i Khartoum: Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse og nei til forhandlinger. Det kom etter at Israel hadde foreslått fredsforhandlinger, kompromiss og tilbaketrekking. FN blandet seg inn i saken og rotet den til med Resolusjon 242 som foreslo forhandlinger om «land for fred,» et prinsipp som aksepterer at stater skal kunne oppnå fred gjennom å avgi land, noe som ikke dekkes av FN-pakten.

Les også:  Kraftig økning i tyveri fra bil

Det ble ikke fred på den måten. Da araberne også tapte fortsettelseskrigen de startet i 1973, Yom Kippur-krigen, ga de heller ikke opp, men valgte å fortsette krigføringen mot Israel med andre midler: En knipetangsmanøver som besto av utstrakt bruk av væpnet terror, flykapringer og bombeangrep mot sivile mål, sammen med det arabisk dominerte OPECs oljeembargo rettet først og fremst mot de ni europeiske EEC-landene.

Den strategien var vellykket i den forstand at den raskt brakte Europa over på arabernes side i krigen mot Israel. I Venezia-erklæringen av 1980 ble PLO anerkjent som representant for «det palestinske folk.» Israels frigjorte områder fra 1967 ble definert som «okkuperte palestinske territorier» og jødiske bosettinger ble beskrevet som «et alvorlig hinder for fred.»  

For Europas del er dette fremdeles det politiske utgangspunktet for forholdet til Israel. Europas situasjon som gissel for arabiske trusler om terror og oljeboikott er materialisert blant annet gjennom etableringen i 1974 av «Den euro-arabiske dialog.» Detaljene i denne prosessen på 1970-80-tallet er grundig beskrevet av historikeren Gisèle Littman (kjent som Bat Ye’or) i hennes bok «Eurabia – The Euro-Arab Axis,» hvor en rekke av de interne dokumentene fra «dialogen» er gjengitt og forklart.

Det er lite kjent blant folk flest at «Eurabia»-samarbeidet mellom EU og Den arabiske liga fremdeles er levende og aktiv kilde til de europeiske lands politiske stillingtaken til de mest detaljerte krav som reises fra arabisk side i tilknytning til den arabisk-israelske konflikten. Men også andre saker har fått høy prioritet i samarbeidet, så som Europas plikt til å lette forholdene for migranter og asylsøkere fra den arabiske verden.

Les også:  Avinors systemer ikke berørt av globale IT-problemer

Den euro-arabiske oppfatningen av den arabisk-israelske konflikten finner vi også igjen i FNs organer hvor ikke minst Norge spiller en aktiv rolle gjennom innlegg hvor den arabiske forståelsen av konflikten og dens «løsning» regelmessig blir gjentatt. Når den norske FN-ambassadøren så sent som 27. juli 2023, under et møte i Sikkerhetsrådet, uttaler at «de israelske bosettingene på okkupert land er ulovlige i henhold til folkeretten,» er dette en usannhet som har sin opprinnelse i euro-arabiske samarbeidsdokumenter som ofte blir gjengitt i FN-resolusjoner. Det samme gjelder norske påstander påstand som for eksempel: «Utvidelsen av bosettinger setter muligheten for å gjenoppta forhandlinger om en tostatsløsning i fare,» eller «de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred

Den fredsprosessen som bygde på Oslo-avtalene dreiet seg ikke om en tostatsløsning. Forhandlingene og avtalene dreiet seg om lokalt selvstyre for den palestinsk-arabiske befolkningen. Den dreiet seg heller ikke om FNs mislykkede delingsplan fra 1947 som den norske FN-ambassadøren påkaller i sitt siste innlegg. Hadde den israelske frigjøringen av og nærværet i de angjeldende områdene hvor jødisk bosetting har eksistert i mer enn 3000 år vært en ulovlig territorial okkupasjon, ville også Oslo-avtalene som Norge bidro til å virkeliggjøre, vært inngått i strid med folkeretten. Det er en lokal tragedie at dette ikke blir forstått i den norske utenriksforvaltningen.

Les også:  Skyter opp nett-sattelitter med SpaceX

Det er også tragisk at norske myndigheter i sine forsøk på å tekkes og tilpasse seg den politikken EEC/EU gjennom mange tiår har latt seg tvinge til å føre av krigførende arabere, er blitt norsk utenrikspolitikk. Det blir ikke fred i Midtøsten av at man nekter å erkjenne at Israel overvant ulovlig okkupasjon i juni 1967 og frigjorde resten av det Landet Israel som i sin helhet var omfattet av Selvstendighetserklæringen fra mai 1948. Dette er ikke noe man kan lyve seg bort fra.

Det er skandaløst at EU og Norge, selv etter snart seksti års krigføring mot den jødiske staten, ikke er i stand til å frigjøre seg selv fra den gisselsituasjonen Europa ble påført gjennom terror og oljeembargo. Det gjenstår både for EU, FN og Norge å innse at den snart seksti år lange krigen mot Israel er tapt. Det er ingenting å hente for Norge ved å holde gående fiendtlighetene mot Israel.

Please follow and like us:
Pin Share

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.