Den internasjonale Midtøsten-debatten er kommet i skyggen både av krigen i Ukraina og av den tiltakende konflikten i Frankrike mellom en raskt økende muslimsk innvandrerbefolkning og deres vertskap som prøver å holde ved like det franske samfunnet slik det engang var.
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
I Israel sliter myndighetene både med å finne en vei fremover i indre sosial harmoni og med spørsmålet om normalisering av forholdet til landets naboer. Her dreier det seg nå i stor grad om det fremtidige forholdet til det konservative islamske kongedømmet Saudi Arabia. Det er for lengst opprettet et tett sikkerhetssamarbeid mellom landene, men politisk normalisering er en hardere nøtt å knekke.
I Norge snakker myndigheter fremdeles om en «tostatsløsning» som en nødvendig forutsetning for fred i Midtøsten. Det reiser et spørsmål om hvem av partene i Midtøsten-konflikten Norge har valgt å støtte og hva det kan ha å si for mulighetene for normalisering og fred. For 25 år siden var det «fredsprosessen» basert på Oslo-avtalene som skulle lede til fred. Folk flest har imidlertid aldri fått en forklaring fra de politiske myndighetene på hva som er forskjellen og hvorfor det ene utelukker det annet.
I den historiske bakgrunnen for konflikten finner vi det internasjonale samfunns anerkjennelse av folkenes rett til selvbestemmelse som ledet til at det tyrkiske imperiet ble delt opp i flere områder hvor befolkningen skulle få utvikle sine respektive «nasjonalstater,» i utgangspunktet etter mønster fra europeiske land. Et stort område, «Palestina,» ble avsatt til gjenopprettelse av det jødiske folks nasjonalstat. Før gjennomføringen ble imidlertid omkring 70 prosent av landet, «Transjordan,» fradelt for å gi plass til et land for en arabisk befolkning. Transjordan ble den palestinsk-arabiske staten.
I resten av «Palestina» ble den palestisnk-jødiske befolkningen i løpet av de neste 25 år etablert gjennom innvandring og «tett bosetting,» slik det internasjonale samfunn hadde bestemt. Det var i denne delen av landet som ligger vest for Jordanelven, at valgte representanter for det jødiske folk den 14. mai 1948 erklærte selvstendighet for den jødiske staten Israel. Her bør vi legge merke til at selvstendighetserklæringen omfattet hele landet vest for Jordanelven slik det var før den arabiske invasjonen og okkupasjonen ble innledet.
Israel erklærte med andre ord allerede i mai 1948 suverenitet over Judea og Samaria før denne delen av landet ble okkupert av Jordan. USAs anerkjennelse av den israelske selvstendighetserklæringen som ble avgitt samme dag, omfattet derfor også Judea, Samaria og Jerusalem. I 1967 ble de ulovlig okkuperte delene av landet frigjort under Seksdagerskrigen og i 1994 ble de anerkjent som israelske også av Jordan i freds- og grensetraktaten mellom de to land. Det er derfor, så langt det gjelder folkeretten, ikke noe behov for Israel hverken for å «annektere» eller på ny å «erklære suverenitet» over Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.
Når Israel likevel hittil har unnlatt å gjøre hele sitt lovverk gjeldende i Judea og Samaria, noe som ikke vedrører spørsmålet om statens suverenitetskrav over disse landskapene, har det vært fordi man har ønsket å fremforhandle en avtale med den arabiske lokalbefolkningen i dette området om lokal selvbestemmelse og å holde muligheten åpen for å kunne gjøre dette uten å måtte endre områdenes rettslige status under israelsk lov. Det er dette Oslo-avtalene dreier seg om. De omhandler ikke spørsmålet om en «tostatsløsning.»
Idéen om en tostatsløsning dukker for alvor opp under et toppmøte i Den arabiske Liga i Beirut i mars 2002 hvor kronprins Abdullah av Saudi Arabia presenterte en «fredsplan» for normalisering av den arabiske verdens forhold til Israel. Den arabiske planen er i realiteten et «tilbud» til israelerne om at dersom de erklærer kapitulasjon i Seksdagerskrigen og Yom Kippur-krigen og trekker seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949, skal den arabiske verden anerkjenne Israel som stat og «normalisere» forholdet til landet. Ikke alle arabiske land var begeistret for planen, men den ble vedtatt.
I vestlige land ble derimot denne «fredsplanen» tatt imot med stor begeistring fordi den på ny satte fart i deres diplomatiske aktiviteter, kamuflerte deres fiasko med Oslo-avtalene og fikk lagt Israel under et fornyet og forsterket diplomatisk press i FN og i vestlige medier.
For araberne innebar dette initiativet at den internasjonale oppmerksomheten ble ledet bort fra det saudiske regimets medvirkning til terrorangrepet mot USA 11. september året før. Fokus ble igjen satt på Israel som igjen ble fremstilt som den store bremseklossen for verdenssamfunnets fredsbestrebelser i Midtøsten, – en virksomhet som stadig gir sysselsetting for «eksperter» og media. Dette skapte en ny giv i FNs virksomhet for å delegitimere Israel med vedvarende anklager som ikke rettes mot noe annet land, – en aktivitet som stadig pågår, også med norsk politisk støtte.
At denne planen med nødvendighet ville innebære Israels endelikt som nasjonalstat for det jødiske folk, ble oversett og fortiet. At kravet om «tilbakevending» av millioner av etterkommere etter arabiske flyktninger innebar at de ikke lenger ville få oppholde seg i nabolandene, ble overhode ikke vurdert som et problem. Nå var «tostatsløsningen» oppfunnet, og den har vært gjentatt som et mantra helt uten at folk har fått noen forklaring på hva planen om den ville innebære for det jødiske folk.
Det ligger ikke i kortene at det i overskuelig fremtid for Israel vil bli noen ytterligere normalisering av betydning med den arabiske verden. Temaet er belastet med både religiøs og politisk prestisje som veier tungt for araberne. De har langt fra forsonet seg med at de gjentagne ganger fikk bank av jødene. Den arabiske og islamske verden av stammer, klaner og familier er så mettet av indre konflikter og æresrelaterte spenninger at selve tanken om en allmenn israelsk-arabisk normalisering og fred virker meningsløs. Det som på sikt kunne trekke i en slik retning ville være en erkjennelse i den vestlige verden av at terrorismen er avhengig av støtte, både politisk og økonomisk.
Et effektivt tiltak mot lokale konflikter og terrorisme vil derfor være at vesten og Norge slutter med å holde dem i live finansielt.
