Åpent brev til Barne- og familiedepartementet ved avdelingsdirektør, Kai Agnar Finsens og seniorrådgiver, Anders Prydz Cameron.
Av: Marius Reikerås, menneskerettsjurist.
Det vises til deres brev til meg av 21 november 2021, deres ref 18/1752-11 som er et slags svar på mitt brev til statsråd Kjersti Toppe hva gjelder hennes holdning til Glassjenta-saken.
Det departementale brevet kan ikke stå ubesvart, og legges ut i åpent fora. Jeg har reist verden rundt, og er overbevist om at ingen land kan måle seg med Norge hva gjelder departementale svadasvar.
Svaret, som jeg la ut på min Facebookside, viser at vi fortsatt her en lang vei å gå hva gjelder kampen mot offentlige menneskerettsbrudd.
1. Jeg vil understreke dette gjennom tre punkter og begynner nettopp med Glassjenta-saken som statsråden ikke lengre kan kommentere. Jeg konstaterer at nå som Toppe er minister, så kan hun altså ikke lengre kommentere Glassjenta-saken slik hun gjorde da hun satt i opposisjon på Stortinget høsten 2016: Jeg vil igjen minne om hva hun sa fra Stortingets talerstol i 2016: «Man kan si at det var Stavanger Aftenblad som var den virkelige tilsynsmyndigheten i denne saken, sa Toppe etter å ha gått gjennom alle instansene som hadde sviktet i sin håndtering av barnevernsbarnet «Ida», eller «Glassjenta» som hun også er kjent som. «Videre sa hun: «Mange har snakket om systemsvikt i denne saken, og jeg er ikke helt enig. Dette var ikke en systemsvikt. Det var rett og slett svik satt i system. Det var systematikk i sviket. Både fra helsevesen, politi og tilsynsmyndigheter. Alle instanser som egentlig er til for å hjelpe. De har bidratt til det motsatte. Det er trist, uendelig trist, og dette sviket kan ikke fortsette». Vel, tomme ord fra Toppe, som, i likhet med sine forgjengere, ikke har gjort en centimeter for å rette opp i de krenkelsene som Glass-jenta ble og blir utsatt for og som statsråden har det konstitusjonelle ansvaret for.
2. 26. mai 2020, ba daværende stortingsrepresentant, Kjersti Toppe, sammen med partikollegaene Åslaug Sem-Jacobsen, Sigbjørn Gjelsvik, Liv Signe Navarsete, Heidi Greni og Per Olaf Lundteigen regjeringen om å sette ned et uavhengig granskningsutvalg med et bredt mandat til å foreta en helhetlig gjennomgang av barnevernet og fremme forslag til forbedringer. Nå er Kjersti Toppe barne-og familieminister og har det konstitusjonelle ansvaret i regjering for alle barneverns-dommene som Norge har fått mot seg i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Hun har, i likhet med sin forgjenger, Kjell Ingolf Ropstad, ikke gjort noe for å reparere på de krenkelsene som Norge er dømt for. Konsekvensen av at Norge ikke vil rette seg etter dommene som departementet har det konstitusjonelle ansvaret for, er blant annet at Trude Lobben blir tvunget til å ta saken sin inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen på nytt. Det er pinlig for regjeringen og det er pinlig for Toppe.
3. I brevet snakkes det om at departementet har satt ned et utvalg som skal vurdere en rekke sider av institusjonsbarnevernet og som skal levere sin NOU i oktober 2023. Da er det mer interessant å se på utvalget som Regjeringen har nedsatt, det såkalte «Barnevernsutvalget», som skal levere sin utredning i form av en NOU i mars 2023. Utvalgets sammensetning er – i mange sine øyne – en direkte hån mot alle ofrene, både de som har nådd frem i EMD og de tusenvis med tilsvarende saker. Utvalgets leder, Marit Skivenes, har fått 10-talls millioner fra det offentlige for å forske på kritikken mot barnevernsystemet i Norge, hvis hensikt er «å bevare legitimiteten til viktige institusjoner i samfunn der sosiale og politiske rettigheter er under angrep.» Utvalgsmedlem og professor ved juridisk fakultet i Bergen, Karl Harald Søvig, ærekrenket Trude Lobben med familie på det groveste under et seminar om Lobben-dommen i Bergen, høsten 2019. Og apropos medlemmet Mimmi Kvisvik: Hun leder en organisasjon (FO) som utgir et medlemsblad, Fontene, som blant annet er domfelt i PFU fordi de svertet en av de som sterkt har bidratt til å bære frem fokuset på de systematiske krenkelsene.
Oppsummering: Jeg kan ikke se at det gjort noe av forbedringer med tanke på at Norge nå er dømt hele 15 ganger i EMD – siden september 2018 – på det området hvor statsråden har det konstitusjonelle ansvaret. Og de beklagelsene som var skissert til ofrene da AP/SP var i opposisjon, har vi enda ikke sett snurten av. For kort tid siden fikk jeg nettopp spørsmål om hva jeg tenker om det såkalte barnevernsutvalget som tilsynelatende skal se på rettssikkerheten i barnevernssaker i kjølvannet av alle dommene som Norge har fått mot seg i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.
Vi har begreper som «hvitvasking» og «sportsvasking», men etter min mening kan vi også innføre begrepet «barnevernsvasking». For utvalget som regjeringen har satt ned, teller utelukkende stemmer som er på regjeringens-og ikke på ofrenes-side. Det er særdeles trist å bevitne at departementet ikke gjør noe for å reparere konsekvensene av krenkelsene, men heller setter ned utvalg hvis hensikt åpenbart er å vaske krenkelsene som har pågått og som fortsatt pågår.
Men kampen kommer garantert til å fortsette!
