LESERINNLEGG: Hvor mye desinformasjon skal vi tåle?

pc

På Spotify finner du blant annet de tre podcastene VG (som nå har en variant som heter «Giæver og gjengen», som tidligere var den herostratisk berømte «Giæver og Joffen»), Marie Simonsen Dagbladet og Aftenposten.

Av Rainer Prang, tidligere journalist og vaktsjef i NRK samt redaktør i Halden24.

Det er mange flere av samme slaget som disse, og hvis noen er såkalt «influensere» på voksne mennesker, så er det podder som dette. Det er journalistenes subjektive rapporteringer med islett av egne meninger, som kommer fra en slik podd.

For de av oss som husker «Giæver og Joffen», og hvorfor den ble lagt ned, så var det pga. at det viste seg å være kokkelimonke og skjulte bindinger mellom Aps stortingspolitiker Jette Christensen og «Joffen» (VGs tidligere journalist Frithjof Jacobsen).

Dette kom opp i forbindelse med «Giske danser på bar-saken», og ble av enkelte andre medier betraktet som en sak av stor politisk betydning, fordi den kunne kaste lys over forholdet mellom Norges største avis og Norges største parti.

Jeg innbiller meg at dette som da ble oppdaget i denne sammenheng er toppen av isfjellet, og at det er mye verre enn dette under den synlige overflaten.

Apropos «Giske-saken» hadde vi også Marie Simonsens utspill i samme sak om Trond Giske: «Hvorfor kan ikke noen si det rett ut, Giske er en kødd?»

Påfølgende pølsefest med, ja nettopp, Aps Hadja Tajik, Frithjof Jacobsen, Christensen, Simonsen osv osv fra politisk og redaksjonelt hold sier sitt.

Disse personene hever seg høyt over «etiske spilleregler» og mulig mistanke om «uheldige koblinger» og legger ikke engang skjul på forbindelsene.

Hvor mange slike lukkede møter, lukkede Facebook-grupper og hvor mange pølsefester det foreligger, uten at vi andre kjenner til det, kan vi bare gjette på.

Disse poddene, sammen med et vell av avisartikler, radio- og TV-innslag, bidrar til å påvirke oss og våre holdninger. 

Vi må aldri glemme at norske journalister har politiske preferanser langt til venstre for Ola og Kari Nordmann i sin alminnelighet (se nedenfor).

Selv om journalistene selv ønsker å fremholde at de er «profesjonelle» og at det derfor er en selvfølge at de tar «profesjonelle valg» i sin dekning av nyheter, så vet mange av oss som leser det som skrives, hører og ser nyheter at så ikke er tilfelle.

For hvorfor skulle man ellers i en redaksjon «velge bort» solide og oppsiktsvekkende nyheter som omhandler nyankomne til landet?

Les også:  LESERINNLEGG: Ny opplæringslov svekker foreldreretten

Hvorfor skrives det ikke mer om bilbrannene og hvem som står bak, barne- og ungdomsranerne og hvem de er, hvorfor ikke mer saker om ofrene og hvordan de har det, hvorfor dekkes ikke rettsakene mot slike med fremmedkulturell bakgrunn i brutale volds- og voldtektssaker like hyppig som saker mot hvite nordmenn?

Hvorfor skrives det ikke mer om barneekteskap, æresdrap, klanmentalitet, gettodannelse og det faktum at Norge bevilger penger nær sagt som «fulle sjømenn» til å undergrave våre egne kulturelle verdier, som for eksempel å bruke midler på støtte til moskeer?

Mye av dette er «ubehagelige nyheter» i redaksjonene, og det ser ut til å stride mot enkelt-journalistens personlige oppfatning og redaksjonens holdning å ta tak i dette ubehagelige samfunnet vårt påføres av fremmedkulturelle krefter, som har ankommet landet vårt.

Fra Sverige vet vi, at når journalister har tatt seg bryderiet med å se nærmere på ovennevnte saker om fremmedkulturens innvirkning, rett og slett fordi det er så påtrengende at de ikke lenger kan skjules, så har den eller de journalistene som har gjort en slik «drittjobb» blitt frosset ut i egne rekker.

Det er altså ikke «nyheter» i seg selv, som reelt sett teller for norske journalister, men om nyheten er «politisk korrekt nok» til å formidle.

Dette er rett og slett helt uprofesjonelt, og bidrar til at flere og flere skjønner at norske journalister driver kampanjejournalistikk som truer det norske demokratiet og våre kulturelle grunnverdier.

For tiden snakkes det mye om «hatprat», «ekkokamre», «redaktørstyrte mediers fortreffelighet», «alternative medier» og den nye «Medieansvarsloven».

Fra kulturminister Trine Skei Grande heter det i anledning «Mediaansvarsloven» at et mer sammenfattet lovverk vil bidra til å løfte og styrke kvalitetsjournalistikken. 

– Den beste måten å bekjempe «fake news» og dårlig journalistikk på er å løfte de seriøse mediene opp og fram, sier hun.

Med utgangspunkt i at VG nylig ble dømt i «Giske danser på bar-saken» og andre usanne og sminkede nyheter som serveres fra «den etablerte pressen», virker det som om det er opplest og vedtatt at norske medier innen MSM er «godkjente verktøy» for hjernevasking og påvirkning samme hva de leverer.

Derfor er det ekstra viktig å være klar over at i denne flommen av «politisk korrekte nyheter» som rammer oss daglig, ligger ekstremt mye nyhetsstoff som er sminket, pyntet opp og tildekket, der lyttere, lesere og seere får redaksjonenes og journalistenes rapporteringer og betraktninger av «vår verden» – ikke slik «vår verden» egentlig er, men hvordan journalistene selv mener at «vår verden» skal oppleves.

Les også:  LESERINNLEGG: FrP vil åpne breddefotballen

Er det «Pravda-takter» over dette? Ja, selvfølgelig er det nettopp dette «Pravda-syndromet» det handler om. 

Staten (Skei Grandes departement) bevilger attpåtil penger til MSM for å holde dem i live med rundt 2 milliarder kroner i året. Noe må hun jo få tilbake, og da er «sminkede nyheter» om for eksempel mislykket integrering og uheldig kulturell adferd fra nyankomne en kurant måte for mediene å tilbakebetale staten på.

Hva er en journalists egentlige jobb? Jo, det er å rapportere «ekte nyheter» med «ekte mennesker». 

Men hva skjer i en norsk redaksjon, når nyheten ikke er «politisk korrekt», som for eksempel at innvandrere, asylsøkere, flyktninger og deres etterkommere enkelte av dem tar seg til rette i samfunnet vårt og opptrer stikk i strid med det generasjoner har kjempet frem av verdier enten det er fellesskapsfølelse, lov & rett, religionskritikk, likestilling, reduksjon av homofobi og jødehat?

Hva skjer, når det som foreløpig er en liten del av befolkningen, vitterlig utgjør en stor del av de som begår grov kriminalitet og av politiet karakteriseres som «gjengangere av utenlandsk opprinnelse»?

Jo, norske redaksjoner feiger ut og velger seg side med det de opplever som en «liten og puslete minoritet» idet de velger å bistå også kriminelle personer med muslimsk tilhørighet ved å pynte på nyhetene.

Kritikken som kommer fra «ekkokamre», fra enkeltpolitikere, eks-muslimer og mange, mange andre går på hva islam faktisk innebærer av kritikkverdig tankegods, og handler altså ikke om den enkelte muslim med mindre vedkommende eksponerer et spesielt hat overfor vestlige verdier etter å ha sluppet inn i Norge som flyktning eller innvandrer. 

Pressen bidrar til å skape et «krenkelseshysteri» påstått å være mot den enkelte muslim og desinformerer reelt sett rundt hva dette handler om. I saker om meningsutveksling fremhever norsk presse «den hvite majoritetens rasisme-tankegods» men lukker øynene for identiske utspill og tanker fra de som forfekter at «islam er fint».

Det er ikke «sinte, priviligerte, hvite menn» alene som står bak kritikk av islam. Nei det er også fargede kvinner, fargede menn og eks-muslimer. De sistnevnte i en ekstra utsatt situasjon, der de både angripes av muslimer og av hvite «krenkelseshysterikere» av alle slag.

Norske journalister har mistet sin yrkesstolthet, og er ikke i stand til på en objektiv måte å formidle «ekte nyheter», dersom disse ikke er «politisk korrekte».

Norske journalister er aksjonister og det kan ikke være tvil om at de skjønner dette selv, når så mange har sagt dette knyttet til så mange saker i så mange år.

Les også:  Nå vil Trygg Trafikk belønne deg for å legge bort mobilen under kjøreturen

Men det er akkurat som med «pølsefesten» Tajik og hennes daværende kjæreste journalist Kristian Skard i Dagens Næringsliv – nå ektefeller, Marie Simonsen, Jette Christensen og Frithjof Jacobsen og mange andre pressefolk og politikere deltok i; de er hevet over all kritikk og bryr seg ikke heller, fordi de sitter med makten.

Har du styring på media styrer du alt, og nettopp derfor er norske politikere såvidt konfliktsky overfor mediene, fordi de vet at det å komme i konflikt med media (fremme saker mot redaksjonenes ståsted og snakke om kutt i pressestøtte) kan være uheldig for dem.

I moderne tid har vi hatt en eneste politiker meg bekjent, som har stått løpet hele veien mot media. Carl I Hagen møtte ekstrem motbør, blant annet da han for mer enn 30 år siden pekte på at vi måtte jobbe bedre med å integrere de innvandrerne vi hadde fått på det tidspunktet, før vi slapp inn nye.

«Rasist-stempelet» satt løst da hos redaktører, kommentatorer og norske politikere den gang, og det er altså ingen endringer å spore hos norske redaksjoner i dag hva gjelder virkelighetsoppfatningen rundt innvandring, flyktninge- og migrasjonspolitikk, snarere tvert om.

Aldri tidligere har liksom-journalister hyklet mer rundt klima og innvandring, som er de to store sakene i samfunnsdebatten i våre dager. 

Tiden er overmoden for et oppgjør med norske medier, og det beste man kan gjøre er å la være å handle artikler, abonnere eller annonsere i MSM.

Uten oppslutning og inntekter vil disse MSM i Norge måtte tenke nytt og realitetsorientere seg på en helt annen måte til de utfordringene folk generelt ser der ute, og la være å bringe ukritisk «føleri» ut i spaltene, fremført av folk som under den 2. verdenskrig ville ha fått benevnelsen «landssviker».

Grensen er ikke bare nådd, men den er langt overskredet både for hva vi skal finne oss i fra norske medier og norske politikere. Vi står fritt til å velge bort begge, og abonnementet kan du avslutte allerede i dag, mens politikerne på Stortinget kan du bytte ut i 2021.

For hvor mye desinformasjon skal vi egentlig tåle?

Slik stemte norske journalister under Mediedagene i Bergen 2019:

Rødt 12%
SV 21,1 %
AP 22,3 %
MDG 13,3 %
Sp 7,1%
Venstre 5,7 %
KrF 2,5 %
Høyre 13,3 %
FrP 1,8 %

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.