En aktuell sak i sommer har vært det tilspissede forholdet mellom USA og Israel som blant annet har dreiet seg om president Bidens forsøk på å styre innholdet i en israelsk parlamentarisk debatt.
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Den israelske valgkampen i fjor dreide seg i stor grad om behovet for å bringe landets rettssystem i pakt med det som er vanlig i vestlige demokratiske land, – og i særdeleshet reglene for bemanning av Høyesterett. I realiteten har Israels Høyesterett over tid utviklet seg til å bli et overhus (House of Lords) med en høy grad av vetorett i politiske, så vel som juridiske spørsmål overfor parlamentet, Knesset.
Høyresidens valgseier som i stor grad var konsentrert om dette spørsmålet, ble ikke tatt nådig opp av opposisjonen som i en rekke saker hadde sett seg tjent med Høyesteretts innblanding i politiske vedtak. En lang serie av politiske demonstrasjoner og protestaksjoner ble organisert med krav om at Høyesterett fortsatt må kontrollere flertallet i den komitéen som oppnevner dommere og fortsatt må ha som oppgave å godkjenne også den politiske siden ved vedtakene i Knesset. Demonstrasjonene pågår ennå mens regjeringens forslag til endringer er til behandling i parlamentet.
Det var ikke bare den politiske venstresiden i Israel som reagerte negativt på at en koalisjon av konservative partier ville reformere rettssystemet og bringe det i pakt med hva som er vanlig i vestlige liberale demokratier. Også Biden-administrasjonen i Washington sluttet seg til den protestbevegelsen som etablerte seg i Tel Avivs gater. Vi har aldri fått høre den politiske begrunnelsen for president Bidens stillingtaken til en demokratisk debatt i Israel, men hans uttalelser, slik de har kommet frem for offentlighetende siste dagene, er oppsiktsvekkende.
I en telefonsamtale med statsminister Netanyahu nylig skal Biden blant annet ha gitt uttrykk for at dersom den israelske flertallsregjeringen går videre med reformen av rettssystemet, vil det kunne skade det «spesielle forholdet» mellom USA og Israel. Ifølge avisen The New York Timessa president Biden til Netanyahu at om dette skjer, «vil du bryte et av de viktigste båndene mellom USA og Israel, våre felles verdier omkring demokratisk beslutningstaking og et uavhengig rettssystem.»
Både innholdet av og sammenhengen til dette utsagnet er oppsiktsvekkende. At president Biden representerer den politiske venstresiden i USA og derfor kan ha sine politiske sympatier på venstresiden også i andre land, får så være. Men i den konteksten han uttaler seg kan han ikke oppfattes på annen måte enn at han fremsetter en trussel om svekket lojalitet til en av sine nærmeste allierte dersom ikke denne legger til side resultatet av et nylig gjennomført demokratisk valg og føyer seg etter opposisjonens vilje. Er det dette han mener med «felles verdier omkring demokratisk beslutningstaking»?
Hendelsen reiser flere spørsmål enn bare «det spesielle forholdet» mellom USA og Israel. At president Biden ikke legger skjul på at hans forståelse av USAs forhold til sine allierte ikke påvirkes av hans forpliktelse til å avstå fra å blande seg inn i andre lands indre anliggender, har konsekvenser utover USAs forhold til Israel. USA er part til Montevideo-konvensjonen om staters rettigheter og plikter hvor Artikkel 8 slår fast at «Ingen stat har rett til å blande seg inn i de interne eller eksterne forholdene til en annen stat.»
Dette prinsippet som også er gjentatt i FN-paktens Artikkel 2, er i dag å anse som et ufravikelig krav i internasjonal traktat- og sedvanerett. Vi må derfor reise spørsmålet om hvorvidt rettslige og demokratiske prinsipper og regelverk i det hele tatt har gyldighet når de en gang i blant tilfeldigvis ikke er i samsvar med politiske ønsker, krav og interesser på venstresiden? Hvis demokratiets spilleregler og internasjonal rett ikke gjelder likt for alle, er det mange av oss som bør vurdere hva det er vi holder på med også i vårt eget demokrati.
Heldigvis finnes det også i USA politiske ledere som uten forbehold og trusler anerkjenner både det spesielle forholdet til sine allierte og deres demokratiske rett til selvbestemmelse. Og selv en venstredreid president har etter hvert funnet det best å utvise et visst monn av diplomatisk takt og tone overfor sin allierte partner. På det praktiske plan fungerer samarbeidet mellom de allierte om presserende sikkerhetsmessige spørsmål.
Men det er flere enn israelerne som bør være på vakt. Også Norge har et «spesielt forhold» til vår nærmeste allierte, USA. Har vi en politisk ledelse som i likhet med den israelske har mot til å holde fast ved våre egne nasjonale interesser i samlivet med en supermakt hvor ledelsen ikke går av veien for å fremme sin egen politikk, selv på bekostning av både demokratiske spilleregler og folkerett?
