LESERINNLEGG: Norge sliter med folkeretten

fn

I et innlegg i Stortinget i desember uttalte utenriksministeren blant annet at «Norge stemmer for resolusjoner i FN som er i tråd med norsk politikk og folkeretten.» Saken gjaldt et spørsmål om de mange Israel-kritiske resolusjonene Norge hvert år støtter i FNs organer.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Vi har i mange år omtalt det sterke misforholdet vi ser når det gjelder kritiske resolusjoner rettet mot den jødiske staten og andre stater.  Vi observerer at FN retter flere kritiske resolusjoner mot Israel enn mot andre land i verden sammenlagt og Norge støtter de fleste.  Men er dette i pakt med folkeretten?

Er det slik at Israel oppfører seg mer kritikkverdig enn resten av verden til sammen?  Skjer det så veldig mange flere brudd på menneskerettigheter i Israel enn i Iran, Nord-Korea og Kina?  Vi tror ikke det.  Fiendtligheten mot Israel som Norge sammen med den islamske verden og EU retter mot jødenes nasjonalstat har lite eller ingenting med Israels atferd å gjøre.  Den er et resultat av noe langt mer alvorlig: Vi kan ikke holde tilbake den konklusjon at staten Israel behandles annerledes enn andre medlemstater i FN. Slik forskjellsbehandling er i strid med FN-paktens formål og prinsipper og den strider mot den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisme idet man stiller andre krav til Israel enn til andre stater.

Initiativet til denne forskjellsbehandlingen, som i seg selv er et brudd på FN-paktens formål og prinsipper, kommer regelmessig fra stater som selv er kjent for mangelfull etterlevelse av mange bestemmelser i folkeretten.  Disse initiativene viser seg like regelmessig å oppnå støtte både fra EU-landene og Norge.  Denne diskriminerende atferden mot den jødiske staten har i lang tid vært en fast bestanddel av EUs felles utenrikspolitikk.  Norge er ikke forpliktet til å følge denne politikken, men av en eller annen grunn har det blitt til at vi likevel stemmer sammen med EU i EUs kritikk av Israel.  

Les også:  Erna Solberg møtte gründeren Hans Gude Gudesen i Ocean GeoLoop

Utenriksministeren innrømmer at Norge følger EU og islamske stater i sin stemmegivning i FN selv om man på norsk side ikke er enig i innholdet.  Denne innrømmelsen formulerer hun slik: «Sammen med flere andre resolusjoner blir tekstene i seks av disse resolusjonene hvert år forhandlet frem av EUs og Palestinas FN-delegasjoner.  Som i alle FN-resolusjoner er vi ikke nødvendigvis enig i alle enkeltformuleringer i teksten.  Norge anser likevel at resolusjonene, som legges frem som resultat av forhandlingene mellom EU og Palestina, generelt har et språk og innhold som er i tråd med folkeretten, internasjonale parametere og norsk politikk.» 

En så nesegrus beundring for EUs Midtøsten-politikk er en sjeldenhet selv innenfor EU.  Vi velger derfor å tro at norske myndigheters stillingtaken mot Israel i FN bunner i norsk misnøye med den jødiske staten og ikke i de avtalene som i tidligere tiår ble inngått mellom EU-landene og arabiske land om støtte til PLOs kamp mot Israel.  EUs politikk hviler nemlig fremdeles i hovedsak på Venezia-erklæringen fra 1980 som lenge før Oslo-avtalene kom i stand ga sterk støtte til PLOs krav overfor Israel, samt på de såkalte «internasjonale parameterne» som utenriksministeren støttet seg på overfor Stortinget.  Disse kravene som står sentralt i EUs politikk, har aldri vært gjenstand for åpen politisk debatt i Norge.  De er sterkt i strid med Oslo-avtalenes åpne forhandlingslinje, som vi da kan konstatere at norske myndigheter har forlatt uten at vi har registrert at dette åpent har vært meddelt Stortinget og folket for øvrig.

Les også:  LESERINNLEGG: Norge kan ikke lengre ha åpne grenser og fri flyt av lykkejegere og asylsøkere

Et annet punkt vi merker oss i utenriksministerens redegjørelse for Stortinget gjaldt den årlige resolusjonen om Golanhøydene hvor man på norsk side mener å stå fast på folkeretten i kravet om at Israel bør gi etter for FNs og EUs krav om å gi fra seg dette strategisk livsviktige området. Også her er Norge på kant med gjeldende rettsprinsipper og Sikkerhetsrådets krav fra 1967 om at partene skal forhandle om «sikre og anerkjente grenser.» Gjennom et halvt århundre har Israel også forsøkt å komme til fredsforhandlinger med Syria, men har ikke lykkes med å få i stand reelle forhandlinger med det sittende Assad-regimet, som med støtte fra Iran stadig opptrer sterkt aggressivt overfor den jødiske nabostaten uten at det avføder norskstøttede resolusjoner i FN. 

Israel har imidlertid ingen forpliktelse etter folkeretten til å vente i all evighet på en fredsavtale med en gjenstridig motpart som ved flere anledninger har gått til angrepskrig mot landet fra disse høydedragene. Syrias motvilje mot å inngå fred med Israel på grunnlag av Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 har derfor resultert i at Israel har erklært suverenitet over området, noe som er anerkjent av USA og i praksis ikke lenger lar seg endre. Det bemerkelsesverdige i saken er imidlertid at på norsk side fortsetter man å reise den tvilsomme kritikken mot Israel uten å ha noen som helst innvendig mot den syriske motviljen mot å gjennomføre FNs krav om forhandlinger om sikre og anerkjente grenser.

Les også:  Mattilsynet hindret ulovlig innførsel av 34 hunder i storaksjon

Her er det igjen Norge som har grunn til å ta opp sin egen Midtøsten-politikk til vurdering.  Vi kan ikke se at utenriksministeren har grunnlag for de ensidige anklagene hun retter mot Israel gjennom årlige resolusjoner i FN. Det tette båndet som har utviklet seg på dette politiske området mellom Norge og EU er forholdsvis nytt i norsk Midtøsten-politikk. Det utviklet seg særlig under den forrige regjeringen mens man har latt som om Oslo-prosessen fortsatte gjennom den norsk-ledete giverlandsgruppa, AHLG.

Folkerettens krav om mellomfolkelig fred og sikkerhet skal imidlertid, slik FN-pakten krever, bygge på vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Disse kravene retter seg ikke bare til Israel, men også til Israels naboer og Norge. Norge ville derfor være best tjent med å normalisere forholdet til Israel slik flere arabiske stater nå er i ferd med å gjøre, og ikke henge igjen i tvilsomme gamle europeiske løfter til PLO som kom i stand på 1970-tallet for å sikre oljeleveransene fra OPEC og dempe arabisk terror.

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.