Regjeringen fører en uforståelig politikk innen behandling av rus- og psykiatripasienter – en politikk som rammer de svakeste. Det står private aktører klare til å hjelpe, men regjeringens ideologiske kamp mot dem synes viktigere enn at folk får hjelpen de trenger.
Av: Morten Wold og Bård Hoksrud (FrP), Stortingsrepresentanter, Medlemmer av helse- og omsorgskomiteen.
Denne uken ble detaljene for en ny anbudskonkurranse om behandlingsplasser ved ideelle organisasjoner/institusjoner i Helse Sør-Øst offentliggjort. Per nå kjøper Helse Sør-Øst (HSØ) behandlingsplasser fra 23 ideelle institusjoner, totalt 739 sengeplasser. Ifølge anbudet vil antallet sengeplasser reduseres til 605 fra 1. januar 2025. Dette representerer en nedgang på 134 senger sammenlignet med dagens tall, noe som indikerer at antallet institusjoner med avtale vil reduseres med fire-fem fra dagens 23. Videre er det kjent at nye aktører, som for øyeblikket ikke har avtale med HSØ, planlegger å inngi tilbud i denne konkurransen.
Samtidig ser vi at nærmere ti tusen personer står på venteliste for rus- og psykiatribehandling – bare i HSØ. Det er et paradoks at regjeringen nylig la frem en ny opptrappingsplan for psykisk helse, der lovordene er store om at det virkelig skal satses på dette området. Likevel fremstår det som om ideologi er viktigere for helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) enn at private aktører kan slippe til for å hjelpe folk som virkelig trenger det. Derfor avviklet regjeringen ordningen med fritt behandlingsvalg, til stor fortvilelse for både behandlingssteder og pasienter. For Fremskrittspartiet betyr det ikke noe hvem som tilbyr tjenestene, men at folk faktisk får hjelpen de har behov for.
Regjeringens beslutning om å redusere antall behandlingsplasser i en tid hvor etterspørselen etter psykisk helse- og rusbehandling er høy, er sterkt klanderverdig. Med tusenvis av mennesker i HSØ-regionen som allerede venter på behandling, er det vanskelig å forstå logikken bak å skjære ned på tilgjengelige ressurser. Mens regjeringen presenterer ambisiøse planer for psykisk helse, er dens handlinger i strid med løftene. Ideologi bør ikke stå i veien for praktiske løsninger når det gjelder så kritiske tjenester.
Fremskrittspartiet står fast på at det er resultatene som teller – folk må få den hjelpen de trenger, uansett hvem som leverer tjenesten. Det haster med en realitetsorientering og en politikk som setter pasientenes behov først.
