LESERINNLEGG: Hvorfor har oppgjøret med rasismen unntak for jødehat?

jødehat

Vi bør få svar på hva det var med frigjøringen av jødenes historiske fedreland fra okkupasjon og fremmedstyre som mange nordmenn ikke fullt ut kan akseptere?

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Det skulle vel ikke være det forhold at de fleste av innbyggerne ikke er «palestinere,» men jøder og derfor fremdeles er gjenstand for årtusengammel mytedannelse? I grunnen er det vel strengt tatt ingen som er mer «palestinere» enn jødene som bodde der i tre og et halvt tusen år før de europeiske legionene okkuperte landet, fordrev dem ut i diaspora, omdøpte jødelandet til Palestina og lot arabiske innvandrere innta det? Var den okkupasjonen akseptabel og moralsk forsvarbar? Hva sier folkeretten om den?

Det står strid om eierskapet til landet. Den arabiske folkegruppen som bor der vil helst ha det for seg selv og får betydelig støtte for det synet fra islamske stater, inkludert Iran hvor landets øverste leder nylig gjentok at den jødiske staten snart vil bli utslettet med iranske våpen. Lederne for Røde Kors frykter at verden beveger seg i retning av atomkrig. Regimet i Iran bruker store ressurser på å utvikle slike våpen, og legger ikke skjul på at de ønsker å bruke dem til å utslette den jødiske staten. I denne situasjonen er det at norske myndigheter med støtte fra bispekollegiet går inn for å begrense Israels selvforsvarsevne ved å ville ta fra landet den lille sikkerhetsfordelen landet har ved å kontrollere Jordandalen, og legge den smale kyststripen i vest åpen for iransk og annen aggresjon.  

Les også:  Slik gjør du bilen klar for vinteren

Den offisielle norske Midtøsten-politikken later til å bygge på en tvangstanke om at jo svakere og mer sårbar staten Israel er i forhold til sine truende og aggressive naboer, desto større vil sjansene for fred være i Midtøsten. Men dette er et politisk selvbedrag som det er vanskelig å tenke seg at folk egentlig tror på. Den fredsplanen USAs president Trump har foreslått, er på tross av sine svakheter det første forslaget som hittil er fremlagt om en mulig tostatsløsning som vil gi Israel muligheten til effektivt selvforsvar mot de mange truslene landet står overfor fra sitt nabolag, og som derfor oppfyller kravet i Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 om at det må forhandles om sikre grenser. 

Det er ingenting i folkeretten som krever en tostatsløsning for å innfri retten til selvbestemmelse. Derimot kan kravet om sikre grenser i dag anses som et akseptert prinsipp i internasjonal sedvanerett. Likevel er det ikke sannsynlig at det blir noe av tostatsløsningen. Selv om en tostatsløsning skulle være mulig, viser de politiske realitetene at det er en løsning ingen av partene vil ha. Lederne i PLO vil heller ikke ha fred. De har oppdaget at konflikt er mer lønnsomt, og «giverlandsgruppa» som Norge leder, gir dem grunn til å tro det. 

Les også:  LESERINNLEGG: Erna Solberg glemmer norske sjøfolk

Oslo-avtalene og andre initiativ til Palestina-arabisk selvbestemmelse imøtekommer ikke kravene i Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 som slår fast at Israel og andre stater i regionen har rett til å leve innenfor sikre og anerkjente grenser. Grensetraktaten mellom Israel og Jordan oppfyller de kravene, og Israel har ingen plikt etter folkeretten til å si denne retten fra seg for å innfri retten til selvbestemmelse for den arabiske befolkningen i området. Oslo-avtalene som gir araberne et begrenset lokalt selvstyre oppfyller fullt ut Israels forpliktelse etter folkeretten til å gi dem selvstyre.  Dette spørsmålet er dessuten et israelsk indre anliggende som «det internasjonale samfunn» ikke har rett til å blande seg inn i, jfr. FN-paktens formål og prinsipper.

Nylig kunne vi lese at 11 land i EU med tilslutning fra regjeringen Solberg har henvendt seg til Israel med nye trusler om hva man der har i vente dersom Israel «annekterer» Jordandalen. Det var ingen i Israel som løftet på øyenbrynene, for dette har de hørt utallige ganger før. Den var den relativt ferske utenrikskommisaren i EU, Josep Borrell, som på oppfordring fra 11 utenriksministre i EU markerte sin gamle avsky for den jødiske staten. Han har i mange år hatt dette som sin hjertesak i egenskap av å være sosialistisk utenriksminister i Spania. Det bemerkelsesverdige var at han ikke fikk med seg mer enn halvparten av sine undersåtter i EU på sine trusler om straffetiltak mot Israel. Men Norge stilte i hvert fall lydig opp for å vise solidaritet med det som skulle være EUs felles utenrikspolitikk.  Ingen medier i Norge fant det bryet verd å rapportere om hendelsen.

Les også:  Domstolene: Nedbemanning og økt saksbehandling

EUs problem med Israel går helt tilbake til oljekrisen i 1973 da OPEC og araberstatene innførte olje-embargo og palestina arabere praktiserte omfattende terror mot europeiske mål. På fransk initiativ ga EEC etter og innledet politisk og annet samarbeid med den arabiske verden under betegnelsen «Den euro-arabiske dialog,» EAD. Her lovet de støtte til PLO mot å få lov til å kjøpe olje og å få slippe mer terror. Denne støtten opprettholder de ennå både direkte og gjennom utallige resolusjoner i FN, og ingen i EU tør se realitetene i øynene og holde opp. 

Da fredsforhandlingene under den såkalte Oslo-prosessen brøt sammen, sluttet Norge seg til denne EU-politikken. Det var ikke noe vi måtte, men den rødgrønne regjeringen ville så gjerne, og den blå-blå fulgte opp. Derfor har vår utenriksminister nå skrevet under på et brev om straffetiltak mot Israel dersom Israel fortsetter å praktisere den freds- og grensetraktaten landet inngikk med Jordan i 1994 og som var helt i pakt med Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 og sterkt tilskyndet av både FN og Norge. Men tidene skifter og nye venner krever ny politikk.

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.