En av Norges sjeldneste fugler blir alt annet enn ivaretatt. I vindkraftområder har antall hubroer blitt redusert med over 40 prosent etter utbygging.
Den gikk fra å være tallrik, forhatt og omspunnet av overtro, til å bli en utrydningstruet nasjonalskatt. Håndteringen av hubroen utgjorde lenge en skamplett i norsk naturforvaltning. Med en populasjon på 1038 (jfr. artsdatabanken.no), kjemper den fortsatt for retten til å eksistere, og mens utbyggingen av vindkraftverk når en all-time-high, slår hubroen desperate vingeslag på rødlistekategori EN, som en sterkt truet art.
– I Midt-Norge er store områder berørt. Fra Namsos, Overhalla og Flatanger, til Surnadal, inkludert Hitra og Frøya er det i dag 41 prosent færre lokaliteter med hubro enn før utbyggingen, sier Magne Husby (67), professor i terrestrisk økologi ved Nord universitet og professor II ved NTNU, med henvisning til sitt nylig gjennomførte forskningsprosjekt.
Situasjonen kan anses som symptomatisk for hele landet.
Magne Husbys arbeid med hubro startet gjennom BirdLifes hubro-prosjekt i 2008, hvor den nasjonale forekomsten av hubro ble registrert.
– Så, i forbindelse med de midtnorske planene om vindkraftutbygging rundt 2010, fikk utbyggerne pålagt å sondere effekten av en potensiell utbygging på fem arter, inkludert hubroen. Prosjektet ble lagt ut på anbud, og mitt prosjektforslag vant. 15 personer var engasjert i feltarbeidet, forteller han.
Hubroen er nattaktiv, så forskerne gikk inn i villmarka med lydopptakere programmert til å ta opp lyd fra en time før solnedgang til en time etter soloppgang i 14 dager i februar og mars 2014. Fikk man ikke respons i et område, gjentok man prosedyren i september.
Husby finner en soundbyte blant filene sine og trykker på knappen. Kallet fra hubroen fyller øret. Det er dypt og sammensatt. Spøkelsesaktig og melodisk. Dette er en lyd man har hørt før… i naturprogram og på film. Professoren smiler og lufter på skjorteermene. For lar man den vakre lyden av en av Norges sjeldneste fugler synke inn, nupper huden seg.
Hubroen (Bubo bubo) er Europas største og tyngste ugle, på 2,5-4,3 kilo. Med sine dyporansje øyne, spettede fjærprakt og fjærhorn på hodet, er den lett å kjenne igjen, om man skulle være så heldig å komme over et eksemplar.
Hubroen ble totalfredet i 1971, og WWF satte i gang Prosjekt hubro, hvor 602 ungfugler ble satt ut i naturen. På grunn av høyspentmastene fikk prosjektet dessverre liten effekt på bestanden.
– Hubroen legger vanligvis rundt tre egg, men om én unge overlever, så er det bra. Mye avhenger av tilgangen på byttedyr, sier Husby.
Han legger til at hubroene langs kysten er en standfugl som oppholder seg i samme revir hele året. Når den flytter på seg, er det fordi forholdene blir ulevelige.
I 2014 påbegynte Husby forprosjektet, hvor 48 territorier i Midt-Norge ble kartlagt før utbygging. Studiet ble gjentatt i 2020, etter at sprengning og bygging av veier og reising av vindturbiner i villmarka var ferdig. Hubroen lever alene mesteparten av året, men hekker med samme make livet ut. Derfor er resultatene av prosjektet spesielt alarmerende.
– Når vi sammenligner de 48 lokalitetene før og etter utbygging, var det 41prosent færre hubroer innen influensområdet etter utbyggingen. 41 prosent på sju år er enormt mye, stadfester Husby.
Om fire år tar forskerne en ny runde, for å undersøke forholdene i vindkraftverkenes driftsfase. Resultatene forespeilet fra andre land er imidlertid ikke lovende.
– I en artikkel publisert av Miljødirektoratet i 2018, fremgår det flere eksempler på at hubro blir drept av vindmøller i Spania, Tyskland, Bulgaria og Frankrike.
I dag utgjør kollisjoner med kraftlinjer, arealtap, arealinngrep og redusert byttetilgang de største truslene for den stadig tapende hubroen.
– Menneskelig forstyrrelse har redusert bestanden til nær utryddelse. I en rapport fra Veterinærinstituttet, finner man rottegift i 72 prosent av døde hubroer. Dette har de fått i seg gjennom forgiftede byttedyr som mus og rotter, sier Husby.
Og når hvite vindturbiner kamufleres i et hvitt vinterfjell, når tåken legger seg langs kysten, er det ikke bare hubroen som ikke har en sjanse.
– Det har vært snakk om å bruke AI (artificial intelligence, journ.anm.) for å senke farten på turbinene når en truet art nærmer seg. Men hva med de andre fuglene? Ryper, for eksempel, er et viktig bytte for hubroen. De dør i mengder i møte med vindkraft.
En av lokalitetene for Husbys forskningsprosjekt er blitt nøye fulgt opp av Trønder-Energi i ettertid. Det kan se ut som om hubroen som trakk seg bort under utbyggingen, har kommet tilbake igjen.
– Vi har et håp om det. Men det store spørsmålet er: Om de unngår vindturbinene, hvor mye byttedyr er det igjen for dem å leve av?
Et NINA-prosjekt fra 2020, foretatt på Smøla, stadfester at den årlige rypedødeligheten kan reduseres med 70 prosent, med et enkelt grep.
– Ved å male et av rotorbladene svart, blir den roterende mølleeffekten som en blink. Det gjør det enklere for fuglene å oppdage faren i tide, forklarer Husby.
Et annet håp er menneskelig bevisstgjøring. Når klimaforkjemperne ikke gir seg, som i forbindelse med de nye planene om videre utbygging av vindparken på Ytter-Vikna, blir plutselig sjansen større for at de to hubrohannene, som for to år siden sang på lydopptakerne til Husby og teamet hans, skal få leve i fred med sine maker.
