LESERINNLEGG: Ukulturen for jødehat sitter i veggene

israel ap

Markeringen i januar av 75-årsminnet for frigjøringen av de nazistiske folkemordsleirene skapte et forvirrende bilde hos mange jøder. Samtidig som europeiske ledere la ned kranser og talte rørende minneord om de døde jødene, kunne vi lese rapporter om sterkt økende antisemittisme nettopp i Europa, rettet mot de levende jødene. Vi har sett det lenge, vi har undret oss over hvor det kan komme fra, og vi har trukket noen konklusjoner.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Europeiske politiske ledere er ikke, og vil sannsynligvis aldri bli i stand til å legge bort den gamle kulturarven som skaper troen på at det tross alt må være noe galt med jødene. Vi ser stadig nye eksempler på det.  Det arbeides ennå iherdig blant mange europeiske politikere for å motarbeide og helst oppheve konsekvensen av det løftet jødene fikk fra det internasjonale samfunn på 1920-tallet om å få gjenopprettet et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Det var jo nettopp europeiske legioner som i sin tid okkuperte jødenes hjemland «Palestina» og drev på flukt ut i diaspora de jødene som de ikke rakk å massakrere eller slavebinde på stedet. 

Trumps foreslåtte fredsplan og hans rause løfte til araberne ble møtt med et ramaskrik.  Det kom fra to kanter: Fra det nåværende lederskapet til de palestinske araberne og fra europeiske politikere. De arabiske lederne hadde riktignok avvist forslaget endog før de hadde sett det, men nå hisser de til opprør og revolusjon i forsøk på å hindre at «det palestinske folk» får tilgang til Trumps milliarder og politisk frihet. Opprørt og sjokkert over fredsmuligheten er også europeiske politiske ledere (eller mer nøyaktig – 50 oppbrukte og utgåtte europeiske politiske ledere).  To av dem er norske: Gro Harlem Brundtland og Espen Barth Eide.

Les også:  Ikke dropp service på bilen – Det kan koste dyrt!

Trumps unisont avviste fredsplan tar sikte på å skape utvikling av en bærekraftig økonomisk velstand blant den arabiske lokalbefolkningen.  I tillegg tar den hensyn til Israels legitime sikkerhetsbehov, blant annet ved ikke å berøre den strategisk viktige og allerede avtalte statsgrensen mot Jordan. Planens kjernepunkt er å vise hvordan Palestina-arabisk selvbestemmelse vil måtte organiseres dersom det skal kunne lede til en tostatsløsning. Interessant i denne sammenheng er det å merke seg at toneangivende arabiske land har uttalt seg anerkjennende om planen.

Mer betenkelig er det at forsamlingen på femti vestlige politikere, inkludert mange tidligere stats- og utenriksministre, blant annet har karakterisert planen som «apartheid.» De representerer stort sett den politiske venstresiden i de fleste land i Europa, og har således i lang tid medvirket til at den fredsprosessen som begynte så vellykket med Oslo-avtalene, gikk i stå og havarerte. Det skjedde da nettopp de med sin politiske og vedvarende økonomiske støtte fikk PLO-ledelsen til å vende seg bort fra Oslo-prosessen og slå inn på kravet om en «tostatsløsning» som det ikke var grunnlag for i Oslo-avtalene. På den måten saboterte disse vestlige lederne sine egne løfter om støtte til fredsprosessen og innledet en ny æra med konflikt og terror. 

Som begrunnelse for sin holdning erklærer disse europeiske politikerne på hyklersk vis at «… de må forhindre et slikt scenario fra å oppstå for å bevare verdigheten og rettighetene til palestinerne, fremtiden til det israelske demokrati og den videre regelbaserte internasjonale orden.» I den sammenheng ønsker de velkommen en uttalelse fra EUs utenrikskommisar, Josep Borrell, som «… understreker EUs fortsatte forpliktelse på en tostatsløsning basert på 1967-grensene, i overensstemmelse med de internasjonale parameterne.» Og de fortsetter med en dårlig skjult trussel om at «… de er helt enige med EU i at «… israelske skritt i retning av annektering, dersom de settes ut i livet, ikke kan passere uutfordret

Les også:  Norge forbyr utenlandsk spillreklame på TV

Her møter vi et kodet politikerspråk som vi ikke er sikre på at hverken mediene eller folk flest fikk med seg betydningen av. Det interessante punktet fra EU er det merkelige kravet om «en tostatsløsning basert på 1967-grensene, i overensstemmelse med de internasjonale parameterne.» 

Det har aldri vært omtalt for norske lesere, men i politiker-interne sammenhenger ble det i tiden etter Seksdagerskrigen i 1967, og især etter Yom Kippur-krigen i 1973, med stor politisk og pedagogisk bistand fra den daværende Sovjetunionen, innenfor FN-systemet, utviklet et sett av politiske dogmer, noen ganger omtalt som «det rådende rettslige paradigmet.» Disse sovjet-inspirerte dogmene ble etter hvert adoptert av et flertall av medlemstatene i FN, og har i tiden etter alltid vært bestemmende for utformingen av resolusjoner med sterk politisk brodd mot Israel.

Det som skjuler seg bak koden «de internasjonale parameterne» som EU med støtte fra de islamske landene, landene i den tredje verden for øvrig og Norge, alltid presenterer som krav overfor Israel, er følgende fire lett gjenkjennelige punkter. Det er disse punktene som ligger til grunn og skaper forståelse for de mange redegjørelser for Stortinget og norsk offentlighet som norske utenriksministre det siste tiåret har gitt:

Les også:  LESERINNLEGG: Korona-pandemien viser at norske politikere må sette Norge først

· Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.

· Denne staten bør baseres på «grensene fra 4. juni 1967» som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav.  FN har jurisdiksjon til å kreve overholdelse av disse «grensene.»

· Enhver handling fra Israels side som truer det resultatet, skal sees på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på linjene fra 4. juni 1967, og

· Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Det de femti politikerne og EU i realiteten krever, er at FNs Resolusjon 242 og Oslo-avtalene skal tilsidesettes og situasjonen bringes tilbake til tiden før 1967. Det har aldri eksistert «1967-grenser» slik disse politikerne og EU påstår. Før 1967 var området demarkert av våpenhvilelinjer fra 1949 i en krig som for Israel og Jordans vedkommende ble avsluttet i 1994 med en fredsavtale. I våpenhvileavtalen fra 1949 slås det uttrykkelig fast at våpenhvilelinjene ikke på noen måte kan anses som permanente statsgrenser. 

Det disse politikerne og EU i realiteten argumenterer for, er en gjenåpning av den tilstanden av konflikt som ble avsluttet med freds- og grenseavtalen mellom Israel og Jordan i 1994.  Ingenting kan være mer til skade for de palestinske araberne enn en slik politikk. Det er et tankekors at selv enkelte norske politikere er så korttenkte. Og dessuten: Er de sikre på at Jordan heller vil ha en opprørsk PLO-stat som nærmeste nabo enn Israel?

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.