Valgresultatet innvarsler nye koster i regjering og styringsverk, og en sterkere politisk styring av transportsektoren burde ha høy prioritet.
Av Tor Arne Borge, adm. dir., Kystrederiene
Ved arbeidet med siste NTP 2022-33 var sekretariatet trukket inn fra Statens Vegvesen til Samferdselsdepartementet for å få en mer helhetlig politisk styring av prosessen. I det store og hele var dette positivt, men det henger fortsatt betydelig inkonsekvens igjen mellom Statens Vegvesens framskriving av transportutviklingen fram mot 2050 og de politiske prioriteringer for samfunnsutviklingen.
Mens Transportkomiteen i Stortinget søker et helhetlig nasjonalt perspektiv på transportsektoren, er den politisk utøvelse i Samferdselsdepartementet delegert til transportetatene: Statens Vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor.
Denne delegering av politisk styring skaper naturlig nok et sektorperspektiv hvor hver etat styrer med sine egne saker. Dette skaper spesielt problemer for integrerte transportkjeder over sjø og land, dvs å kunne styrke sjøtransport i et strategisk perspektiv. Stortinget gjorde i 2016 et vedtak om å overføre 30 prosent stykkgodsvolumet over 250 km – anslagsvis 5-7 millioner tonn – fra vei til sjø innen 2030. Så langt er resultatet 0, skal vi tro en rapport fra Menon lagt fram i mai i år. En slik sprik mellom politisk ambisjon og resultat burde naturlig bekymre politikerne.
Forklaringen er imidlertid enkel: All sjøtransport av stykkgods inngår i en integrert transportkjede over sjø og land – vei, havn, farled og skip. Slik integrerte transportløsninger, ”tverrsektorielle transporter”, ligger i dag i en politisk blindsone.
Norge trenger en strategisk styring av transportformer og infrastruktur, hvor alle formene forvaltes som komplementære deler av et nasjonalt nettverk. Altså en strategisk styring av transportsektoren framfor sektorvise løsninger.
