Høstens valg ga landet en ny regjering, men fikk vi en ny politikk? Beveger landet seg nå i en annen retning? Den offentlige debatten i sosiale og andre medier tyder snarere på at velgerne er fortørnet over at den nye regjeringen fører den gamle regjeringens politikk.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Eller er vi kommet i en situasjon hvor norske regjeringer ikke lenger har noe valg: De må pent rette seg etter de avtalene de alle sammen har vært med på å inngå med EU? Nå er det vanlige folks tur, hører vi, men det vi alle merker i hverdagen er at nå er det vanlige folks tur til å betale EU-priser for den strømmen som i mer enn hundre år har vært et norsk fellesgode og grunnlag for utvikling av norsk økonomi og velferd.
Det er dette som er det nye for vanlige folk etter regjeringsskiftet. Prisen på den billige strømmen som gjorde det mulig å bygge dette landet til et av verdens beste land å bo i, bestemmes nå i et europeisk kraftmarked hvor ren norsk energi skal hjelpe til med å erstatte bortfallet av kull- og atomkraft. Så mye energi har vi ikke mulighet for å produsere i Norge, og derfor må den strømmen vi produserer gå til den som betaler mest. I stor grad er det vi selv. Det mener avtroppende sentralbanksjef Olsen, som etter å ha hevet renten sier at han ser lyst på det kommende året hvor han lover enda flere rentehevninger.
Han synes vi har samlet opp så mye ubrukte sparepenger de siste årene at vi har råd til å betale EU-pris for strømmen. Kraftprodusentene griper derfor inn og frigjør oss fra pengebyrden ved hjelp av strømprisen, til glede både for seg og noe som kalles A/S Norge som vanlige folk ikke har aksjer i.
Fra et delvis mørklagt og frysende Norge ser året også lysere ut også i FNs møtesaler. Med Norge som formann i Sikkerhetsrådet skal vi der ivareta Norges interesser overfor den øvrige verden som ifølge FN-ambassadøren kort fortalt dreier seg om å legge vekt på klima, palestinere og kvinnesak. Regjeringens omsorg for klimaet og palestina-arabere er vi alle godt kjent med. Kvinnesaken som norsk satsingsområde i FN fikk sin pangstart da Norge sammen med seks EU-land, Saudi Arabia og Iran i 2019 stemte for to resolusjoner hvor Israel som det eneste landet i Midtøsten ble kritisert for ikke å gi kvinnene deres rettigheter.
Ifølge våre kvinnesaksforkjempende utenriksministre og FN-ambassadør, er det Israel som i Midtøsten ligger etter på dette området. I Saudi-Arabia og Iran får jo kvinner nå lov til både å kjøre bil og se fotballkamper, i hvert fall dersom de er forskriftsmessig kledd og har følge av en nær mannlig slektning. Og i de selvstyrte palestinske områdene pågår det i hvert fall en debatt om kvinners rettigheter. Vi ser frem til å høre fortsettelsen når FN-ambassadør Mona Juul skal lære verden enda mer om kvinnesakens stilling i Midtøsten.
I år vil Norge i FN – stadig sammen med EU og islamske land – også få en ny anledning til å granske den jødiske staten. FNs Menneskerettighetsråd har nemlig nå vedtatt å opprette en ny internasjonal granskningskommisjon med sin tidligere formann, Navi Pillay, som formann og en rekke andre velkjente anti-israelere som medlemmer. De skal bruke mye penger på å finne frem til israelske krigsforbrytelser og andre brudd på menneskerettighetene i forbindelse med at landet i mai i fjor ble angrepet med mer enn 4200 raketter fra Hamas i Gaza.
Denne meningsløse bruken av FNs ressurser vil avstedkomme resolusjonstekster som så i tur og orden vil komme til avstemming både i Sikkerhetsrådet og Hovedforsamlingen. Vi tar sjansen på å gjette at det vil være under overskriften «palestinerne» at Norge – fremdeles sammen med EU og islamske land – vil gi disse resolusjonene sin stemme. Det er knapt noe som vekker norsk støtte til menneskerettigheter mer enn når disse rettighetene skal komme palestinsk terrorisme til gode.
Vi fikk en overbevisende demonstrasjon av denne sammenhengen da israelske myndigheter nylig informerte vestlige giverland om at en rekke av de «menneskerettsorganisasjonene» som nyter godt av store pengetilskudd fra bl.a. Norge, i virkeligheten opererer som pengeinnsamlende filialer av den palestinsk-arabiske terroristorganisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP.
Mens et land som Nederland tok informasjonen seriøst og i pakt med sin folkerettslige forpliktelse valgte å avslutte utbetalingen av terrorstøtte, har norske myndigheter valgt å gjøre noe tilsvarende avhengig av at Israel offentliggjør fortrolig etterretningsinformasjon om kildene til informasjonen! Utenriksministeren kan være sikker på at slik informasjon aldri vil bli utlevert til en myndighet som har vist seg vedvarende upålitelig og uvillig til å avslutte terrorfinansieringen. Norske myndigheter har i lang tid vært informert om problemet uten å reagere i pakt med sine folkerettslige forpliktelser.
Vi står tilbake med spørsmålet om hva som er det grunnleggende motivet for en vedvarende politikk som har som åpenbare konsekvenser at den forlenger en regional konflikt, forsterker menneskelig lidelse, setter regionens fred i fare og utgjør en eksistensiell utfordring for den jødiske staten Israel? Det er dette spørsmålet vi forventer at noen i det norske politiske systemet skal ta alvorlig og bringe frem i den offentlige debatten, selv om utenriksministeren ikke synes å være opptatt av den oppgaven.
Foto: Stortinget
