Det har kladdet seg til i forholdet mellom USA og Israel og det er en varslet utvikling. Vi tviler ikke på Bidens forsikringer om at alliansen er «ironclad,» eller bunnsolid som han sier. Noe annet ville være en sensasjon i amerikansk politikk.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Men president Biden sliter med gjenferdene fra sin fortid som visepresident under Obama som var alt annet enn en bunnsolid venn av Israel. I hele sin presidenttid demonstrerte Obama noe annet. Kronen på verket hans var at han, i strid med langvarig amerikansk tradisjon også innenfor partiet Demokratene, unnlot å nedlegge veto mot Sikkerhetsrådets uvanlig Israel-fiendtlige Resolusjon 2334, lille julaften 2016, og dermed la seg på EUs Israel-fiendtlige linje hvor også Norge befinner seg i dag. Joe Biden kan ikke helt fri seg fra sitt medansvar for dette, og nå møter han seg selv i døren.
Valgløftene fra Biden og senere uttalelser kunne ikke misforstås av de palestinske myndighetene og deres mange organisasjoner: USA villegjenopplive den fredsprosessen som havarerte i Obamas periode, gjenopprette den økonomiske bistanden til PLO, samt de «diplomatiske» forbindelsene mellom PLO-regimet og USA som president Trump avviklet. Det ville ikke kunne skje uten at det spesielt nære forholdet mellom USA og Israel som ble stadfestet under Trump ville bli skadelidende, noe Mahmoud Abbas og hans folk ikke hadde noe imot. De så av flere grunner frem til en reversering av Trumps beslutninger og en gjenoppfriskning av konflikten.
Nå forsøker Biden-administrasjonen forsiktig å trekke frem noen av sine løfter til palestina-arabere for å utprøve Israels vilje til å imøtekomme dem. Resultatet har vært nedslående for Biden. Israel viser ingen forståelse for behovet for å gjenoppvekke de havarerte fredsforhandlingene. For mye har skjedd som endrer hele det politiske bildet av Midtøsten. Israel har i dag en mye sterkere stilling i regionen enn det som var tilfelle for bare 4-5 år siden. Mye av årsaken ligger i Abraham-avtalene med viktige arabiske land og utsiktene til et enda sterkere samarbeid på sikkerhetsområdet med sentrale naboland, inkludert Saudi Arabia, som har vendt både oppmerksomhet og finansiell støtte bort fra palestina-arabere.
USAs løfte om å opprette et palestinsk konsulat i Jerusalem har støtt på det folkerettslige problem at diplomatisk representasjon på et lands territorium ifølge Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 må godkjennes av mottakerstaten. Slik godkjenning har ikke Israel interesse av å gi. Det ville på ny gjenåpne spørsmålet om Israels suverenitet over Jerusalem, og dessuten finnes der ingen «palestinsk» mottakerstat. USA erkjenner at situasjonen er slik, men fortsetter å fremme forslag som Israel ikke vil akseptere, så som et krav om å fryse byggingen av 3000 nye leiligheter i israelske boligområder i Judea og Samaria.
Slik fortsetter det diplomatiske spillet mellom USA og Israel. Det problemet som før eller siden vil dukke opp for Israel, er at i fredelig diplomatisk samkvem mellom nære allierte stater vil det til sist oppstå en situasjon hvor også USA bør gis innrømmelser for ett eller annet krav for ikke å «miste ansikt» overfor omverdenen. En slik innrømmelse bør etter vanlig diplomatisk skikk og bruk være av substansiell art, eller «smertefull» som det het da fredsprosessen fremdeles var i gang. Det er imidlertid ingenting som i dag tilsier at israelske myndigheter vil gi etter. Det kan fremtvinge åpne konfrontasjoner mellom de to nære allierte.
En historisk detalj vi i denne sammenhengen ikke må glemme er at Joe Biden har lang erfaring som kritiker av Israel, og at han kanskje ikke har glemt at han for mange år siden ble satt på plass av den israelske regjeringen. Menachem Begin var forsvarsminister på den tid da den Israel- uvnnlige Jimmy Carter var president i USA og Joe Biden var senator fra Delaware.
Det var den unge Joe Biden som, da han truet med å holde tilbake bistandsmidler til Israel, fikk Menachem Begin til å utbryte: «Ikke true oss med å kutte vekk bistanden. Det vil ikke fungere. Jeg er ikke en jøde med skjelvende knær. Jeg er en stolt jøde med 3.700 års sivilisert historie. Ingen kom og hjalp oss da vi døde i gasskamrene og ovnene. Ingen kom og hjalp oss da vi slet med å skape vårt eget land. Vi betalte for det. Vi døde for det. Vi vil stå fast ved våre prinsipper. Vi vil forsvare dem. Og, om nødvendig, vil vi igjen dø for dem, med eller uten deres bistand.» Slike minner kan sitte lenge i hos enkelte politikere.
Det gjenstår å se hvor lenge israelerne klarer å trå vannet før de eventuelt presses til å gi etter på et eller annet område, men de har hittil vist seg å være kreative forhandlere. Vi må derfor håpe at de holder ut Bidens mellomspill i amerikansk politikk. Et viktig forhold som kan få Biden-administrasjonen til å vise måtehold, er utsiktene til suppleringsvalgene til Kongressen neste år hvor Republikanerne nå later til å ligge i føringen. Det kan få Biden til å moderere sine krav. Slik de palestinske myndighetene og fiendtlig innstilte land som Iran nå oppfører seg, er mulighetene store for at USA vil velge ikke å risikere sitt gode forhold til Israel.
