Alvorlige habilitetssaker har preget nyhetsbildet i flere måneder. Politikere fra både venstre og høyre tøyer grensene våre for hva vi kan tåle før tilliten brister, og vi blir mistroiske. Det har vi ikke råd til!
Av: Karen Kvalevåg, adm. direktør i Revisorforeningen.
Høy tillit i et fellesskap, enten det er mellom mennesker, institusjoner eller myndigheter, har mange positive ringvirkninger for et samfunn. Tillit fremmer en følelse av trygghet, fellesskap og sosial samhørighet.
Verdien av tillit kan også regnes hjem. Det syns godt på bunnlinjen i det norske samfunnet at vi er i verdenstoppen på tillit til myndigheter og offentlige institusjoner. Vi bruker mindre ressurser på kontroll og overvåking. Pengetransaksjoner mellom mennesker og mellom virksomheter går raskere og er rimeligere. Boligmodellen er et godt eksempel. I Norge er kjøp og salg av bolig en smidigere og raskere prosess enn i de fleste andre land.
Men tillit er en skjør valuta. Det tar lang tid å opparbeide tillit, men det er lite som skal til for å rive tilliten ned. Når politikere og andre maktpersoner utfordrer grunnleggende spilleregler, og setter vår tillit til dem på prøve, så løper de en stor risiko. Ikke bare på egne vegne – men på hele det norske samfunnets vegne.
Vi kan ikke tolerere en situasjon der det etterlatte inntrykket er at det gjelder andre regler for dem som styrer enn for folk flest. Da har vi et samfunnsproblem. Det utfordrer ikke bare troen på politikere som enkeltpersoner. Det utfordrer fundamentet i tillitssamfunnet vårt. Tilliten til institusjonene, til staten og i siste instans til demokratiet vårt.
Derfor er det så viktig at vi pleier og tar vare på de verdiene samfunnet vårt er bygget på. Heldigvis har vi systemer som fanger opp brudd, som reiser det røde flagget og varsler når noe ikke stemmer.
Vi revisorer er et slikt sikkerhetsnett. Vi liker å si at vi er samfunnets tillitspersoner. Fordi vi er garantisten for at selskaper og offentlige virksomheter snakker sant. At helheten i den finansielle informasjonen, og rapportene fra året som har gått, stemmer. Det er viktig. Ikke bare for investorer og for bankene våre, som bevilger lån. Men også for deg og meg. For samfunnet vårt. Vi trenger sikkerhetssystemer. Revisorer har sikret uavhengig bekreftet informasjon fra næringslivet i over 100 år. Og rollen vår er viktigere enn noen gang.
Nå står vi midt i et grønt skifte. Og vi er avhengig av at offentlige og private virksomheter går foran, og tar ansvar for de store grepene. De som virkelig monner. Som vil gjøre Norge og norske bedrifter til bærekraftvinnere i tiårene fremover. Og som vil bidra til at vi når målene vi satte oss i Paris-avtalen. Men igjen blir tilliten vår satt på prøve. Gjentagende historier om grønnvasking har utfordret troen vår på at bedrifter ikke bare mener godt, men faktisk gjør godt. Heldigvis har EU tatt grep, som også påvirker oss. Fra 2024 må store, norske virksomheter rapportere på bærekraft. Finansiell og ikke-finansiell rapportering smelter sammen. Det betyr at grønnvaskere, eller rosavaskere og mangfoldsvaskere for den saks skyld, blir avslørt. Og vi revisorer får et utvidet mandat. Det blir vårt ansvar å sørge for at samfunnet har tillit til det selskapene forteller om egne bærekraftresultater og egne fremtidsplaner. EU har forstått at vi ikke bare kan lene oss på frivillighet. Det må koste å ikke være med på den grønne dugnaden. Selskaper som ikke tar bærekraft på alvor, skal slite med å overleve i fremtiden. Fordi tillit gir verdi! Også på bunnlinjen.
Det er forsket mye på hvilke effekter tillit har på effektivitet og verdiskapning. Konklusjonen er klar: Tillit gir økt inntekt og velferd, både for individer og samfunn.
Vi trenger sikkerhetsnett som fanger opp brudd på tillitskontrakten. Derfor er jeg glad for at historiene vi har lest om maktpersoners misbruk av egen rolle de siste månedene har kommet frem. Jeg er glad for at vi har journalister som er samfunnets vaktbikkjer. Som reiser røde flagg når politikere bryter med lover og regler, og utfordrer verdiene og grensene for hva vi kan akseptere og tåle.
Og så skal vi revisorer fortsette å være velferdssamfunnets portvoktere. Og sørge for at vi kan stole på virksomhetene i landet vårt. At de tar ansvar og snakker sant.
Slik at vi fortsatt kan være i verdenstoppen på tillit.
Vi har ikke råd til å la være. Fordi tillit tross alt er det mest verdifulle vi har!
