Når «verdens rikeste land» deler ut milliardgaver til diffuse globale formål, eller når titusener av ekstremt dyre og nærmest uintegrerbare velferdsimmigranter hvert år bosettes og mottar full forpleining resten av livet, på den norske statens regning.
Av: Geir Ugland Jacobsen, leder av Demokratene.
Men når våre egne er i livets sluttfase, da skal det spares. Det er noe iskaldt, nesten sadistisk, ved måten det offentlige Norge behandler våre egne gamle, syke og vanskeligstilte generelt. Å være gjenstand for offentlig omsorg, er for mange nordmenn som å komme til Helvetes forgård.
Riktignok finnes det hederlige unntak der vi ser empati og varme – de er som oftest i privat regi – men norske politikere og byråkrater er for det meste ansvarlige for et sjelløst, uverdig, nærmest sovjetisk tilbud, der folk behandles som kveg.
Det gjør meg trist og sint at offentlig menneskeforakt og kynisme i så stor grad eksponeres – særlig under rødgrønn ledelse, der det kan synes å være et mål å undertrykke alt som er vakkert og vellykket og gir mental velvære.
På alle, sektorer, alt er nærmest demonstrativt sjelløst og umusikalsk.
Det er blant annet nesten så man tror at de ikke anerkjenner at gamle og syke har følelser. At de bare er «useless eaters» til byrde for samfunnet.
Eksemplene på at mitt inntrykk er representativt, er uendelig mange. Jeg føler bare forakt for denne stupide talentløsheten, som for meg ligner litt på ondskap. Er det kanskje de?
