LESERINNLEGG: Hvem er Norge i krig med?

soldater ørken

Nyheten om at Norge sender spesialtropper til Jordan for å utføre oppdrag fra jordansk territorium over hele Midtøsten, slo ned som en bombe forleden. Norske medier nevnte det i forbifarten, men stort sett druknet meldingen i alle skrekkscenariene fra den amerikanske valgkampen.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Men nordmenn flest burde engasjere seg i Regjeringens nye Midtøsten-politikk, og spesielt i nyheten om at vi nå også fra Jordan kan forvente å få nordmenn dekorert og hjemsendt i kiste.

I fem år skal norske soldater operere sammen med enheter fra det jordanske regimet fra en base utenfor Amman med det talende navnet «Camp Åsgård.» Ikke siden krigen har vi opplevd norske fremmedkrigere som smykker seg med slike benevnelser. Norge har trappet opp sitt militære engasjement i den urolige regionen, heter det.  Et av målene med oppbyggingen i Jordan er at «… begge land sammen skal kunne utføre ulike oppdrag over hele Midtøsten.»  

Dette skjer i en tid da Norges hovedallierte, USA, er i ferd med å bygge ned sitt militære engasjement i denne del av verden etter å ha mistet tusener av soldatersiden 11. september 2001 og bare har opplevd at regionen fortsatt er på vei ned i en kaotisk stammekrig som ingen ser hverken en militær eller politisk ende på. Den norske militære opptrappingen i verdens heteste krigsteater skjer samtidig med at USAs president erklærer at han vil ha de amerikanske soldatene hjem fra Afghanistan før Jul.

Det er betimelig å spørre hva som kan være bakgrunnen for at Norge finner det formålstjenlig å engasjere seg i en krig som selv supermakten USA har oppgitt som håpløs og endeløs. Hvem er det i den delen av verden regjeringen Solberg anser for å være en slik fremtidig trussel mot verdensfreden og oss selv at man velger å sende Forsvarets mest avanserte styrker dit for å forsvare oss? Hvordan kan det skje i en tid hvor oppmerksomheten rettes mot en antatt økende trussel i nordområdene?  Forsvarsledelsen innrømmer jo at Forsvaret ikke er godt nok til å stå imot de truslene vi står overfor i våre nærområder.

Les også:  Ny Nasjonal transportplan: Knut Arild Hareide har nå fått nye svar om kostnader og lønnsomhet

På europeisk hold ser man med bekymring på den amerikanske tilbaketrekkingen fra krigssonene i Midtøsten. EU-landene har sterke økonomiske interesser i Midtøsten, men har ikke lenger USAs militære styrke til å beskytte dem slik forholdene har utviklet seg. I denne situasjonen er det at stadig flere arabiske stater i regionen velger å følge det amerikanske forslaget til fredsplan og inngå normaliseringsavtaler med Israel basert på Trumps idé om å begynne fredsprosessen med å legge til rette for velstand og selvstendighet blant innbyggerne. I januar uttalte imidlertid utenriksministeren seg kritisk til en slik fredsplan.

De arabiske statene innser at deres sikkerhet i fremtiden først og fremst vil kunne avhenge av forholdet til Israel, og ikke av USA eller EU. Denne utviklingen viser at hverken EU eller Norge er på bølgelengde med utviklingen, men henger igjen i en politisk bakevje som var et resultat av den tapte Yom Kippur-krigen og den påfølgende oljekrisen og terrorbølgen fra PLO. Dette er historie som norske myndigheter ennå ikke har tatt inn over seg.

Norge sluttet seg allerede under den rødgrønne regjeringen offisielt til EUs Midtøsten-politikk som i hovedsak støtter PLOs side i konflikten med Israel. Kravene fra EU og Norge er derfor fremdeles at Israel skal føye seg etter EUs og FNs såkalte «internasjonale parametere» for løsning av konflikten som i korthet kommer til uttrykk i følgende fire punkter:

Les også:  Snusen har fått sin folkebevegelse på Snusensdag

1. Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.

2. Denne staten bør baseres på «grensene fra 4. juni 1967» som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav.  FN har jurisdiksjon til å kreve overholdelse av disse «grensene.»

3. Enhver handling fra Israels side som truer det resultatet, skal sees på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på linjene fra 4. juni 1967, og

4. Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Disse kategoriske kravene kan ikke være utgangspunkt for frie fredsforhandlinger. Uttrykt på en annen måte sier disse kravene at den seirende parten i Seksdagerskrigen i 1967 må kapitulere betingelsesløst overfor den tapende part.  Stadig flere arabiske land innser at dette var en politisk blindgate som i dag endog setter deres egen sikkerhet på spill. Den arabiske liga støtter ikke lenger PLOs konfliktskapende politikk overfor Israel.  De har ikke lenger råd til slik eventyrpolitikk. Politisk realisme er i ferd med å senke seg over den arabiske verden.

Men Norge har valgt å følge EU.  Det kan koste oss fryktelig dyrt. Det er stadig mindre sannsynlig at det er ISIL-opprørere våre soldater kan komme til å stå overfor i Jordans nabolag, slik som i Irak og Syria. Det som er i emning i Jordan er en bevegelse for frigjøring av dette Palestina-arabiske landet fra det hasjemittiske regimet som britene importerte dit fra Arabia på 1920-tallet.  Denne utviklingen, som i lys av den amerikanske fredsplanen har mulighet for å lede til at Jordan kan komme til å bli den palestinske staten som en gang i fremtiden inngår normaliseringsavtale med Israel, er fremdeles ikke omtalt i norske medier og antakelig heller ikke tenkt på i Utenriksdepartementet.

Les også:  Kystverket styrker overvåkning av skipstrafikk

Det jordanske regimet med sine arabiske beduinkrigere som kontrollerer både landets forsvar, politi og øvrige sikkerhetsapparat, holder den palestinsk-arabiske flertallsbefolkningen i et undertrykkende jerngrep. Jordan er et gjennomkorrupt land hvor tiden for «den arabiske våren» er overmoden, noe den nylig viste muldvarp-filmen i NRK ga oss et bilde av.  Hit presterte Utenriksdepartementet tidligere i år å sende kongen og dronningen på statsbesøk. Dette avslører hvor fjernt vår utenriksledelse befinner seg fra de politiske realitetene i Midtøsten. Vi så en liknende politisk bevisstløshet da utenriksminister Brende i 2013 sendte de kongelige på statsbesøk til diktatoren Erdoğan i Tyrkia.

Norge har ingenting å bidra med for å løse konflikter i Midtøsten. Alle de milliardene som er ofret på forsøkene på å få i stand en fredsavtale mellom PLO og Israel har vært bortkastet og har med sikkerhet bidratt til å forlenge og fordype konflikten. I Jordan øyner vi nå det paradoksale at norske militære (som fremmedkrigere på vegne av EU?) i fremtiden i verste fall kan komme til å bli engasjert i forsvar av et korrupt og undertrykkende hasjemittisk fremmedstyre mot en ny palestinsk-arabisk frigjøringsbevegelse.

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.