Lektor Eric Winther fikk nylig en interessant kronikk publisert «Elevdiktaturet», der han skylder på en lovendring fra 2017 som årsaken til den nevnte uholdbare situasjonen vi har i norsk skole i dag.
Av: Reinert Skadsem, Styremedlem Norgesdemokratene Oslo.
Jeg er på ingen måte en ekspert på området, men jeg tror at Winther her retter baker for smed. Det norske byråkratiets utvikling de siste 20-30 år, som jeg ikke tror skoleverket har sluppet unna, er trolig hovedårsaken til de uholdbare tilstandene vi har fått i skolen.
Etter å ha lest gjennom opplæringslovens paragraf 9a, klarer jeg heller ikke å finne belegg for Winther sin påstand: «I loven vektlegges elevers subjektive opplevelse.», uten at jeg skal påstå at det likevel ikke er riktig. Spørsmålet er likevel om det er relevant?
Hvis loven er problemet som Winther legger til grunn slik jeg tolker hans utspill, vil da problemet forsvinne med å fjerne lovendringen? Jeg tror ikke det.
Jeg tror problemet ligger i det moderne byråkratiet der man ikke lenger har ledere med bl.a. ansvar, ære og autoritet. Jeg tror problemet først og fremst ligger hos rektorer som ikke lenger gjør jobben sin som rektor, ei heller lenger nyter anseelse eller respekt fra hverken foresatte eller elever.
En rektor er sjefen til læreren, men ikke sjefen til hverken elever eller foresatte. Når rektor får inn en klage på en lærers oppførsel, vil da det enkleste være for rektor å kalle inn lærer på tomannshånd og forklare at klager bør unngås. Problemet for rektor er da løst, men har han/henne da gjort jobben sin som skolens leder?
Rektors overordnede som i Oslo er utdanningsetaten og til slutt statsforvalteren vil jo også få disse klagene. Desto mer en rektor støtter opp om sin lærer som faktisk gjør jobben sin, jo flere meldinger kommer. Hva gjør da utdanningsetaten? Setter de seg inn i sakene og kommer til bunns i dem, eller gi de klare eller subtile signaler til rektor om at slikt bråk er uønsket?
Vil en rektor som støtter en lærer i å bevare klasserommet som en trygg og god læringsarena bli belønnet eller uglesett av sine overordnede?
Vil det være trolig at en rektor, som støtter opp om sin lærer som er gjenstand for urettmessige klager, vil bli belønnet med at klager opphører etter en stund da bråkmakere ikke gidder å klage når man ikke vinner fram med urimeligheter som faktisk krever litt arbeid?
Jeg vet som sagt ikke hvordan dynamikken i skoleverket faktisk fungerer. Det kan hende jeg er helt på villspor? Jeg håper Winther vil gi en tilbakemelding på min alternative teori.
