LESERINNLEGG: Endringen av Norges Midtøsten-politikk

israel

I mer enn 40 år har Norge i FN med sin stemme deltatt i en politisk kampanje som helt fra begynnelsen tok sikte på å påføre den jødiske staten Israel et politisk banesår.

Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.

Kampanjen har gjennom tiårene kommet til uttrykk i form av et hundretalls fiendtlige resolusjoner med de mest absurde og skandaløse påstander og rene løgner som både enkeltvis og i sum fremstiller det eneste vestlig-orienterte, liberale og demokratiske landet i Midtøsten som en forbryterstat som dersom bare en brøkdel av anklagene hadde vært sanne, burde ha mistet enhver legitimitet som medlem av FN og part til FN-pakten.

Vi vet ikke hva som inspirerte norske myndigheter til å slå inn på den politikken, for Norge hadde helt fra gjenopprettelsen av den jødiske staten vært en støttepartner for den. Og den støtten går helt tilbake til 1922 da Fridtjof Nansen som Norges sendemann til Folkeforbundet ga sin stemme til vedtaket om å gjenopprette en jødisk nasjonalstat i det landområdet som under første verdenskrig var frigjort fra langvarig tyrkisk okkupasjon og undertrykkelse og som var det jødiske folks opprinnelige hjemland.

Det var noe som gikk galt i norsk utenrikspolitikk etter fremveksten av en radikalt ytterliggående venstreside i Norge på 1960-70-tallet.  Det skjedde i en tid da også norske venstreorienterte politiske ungdomsorganisasjoner var kommet under oppvartning fra representanter for øst-europeiske myndigheter og deres ambassader i Norge. Det samme skjedde over hele Vest-Europa og skulle få alvorlige og vedvarende skadevirkninger som er tydelig merkbare helt til i dag. Denne påvirkningskampanjen er beskrevet i bøkene til en rumensk general, Ion Mihai Pacepa, som i egenskap av sjef for landets sikkerhets- og etterretningsmyndigheter personlig ledet mye av den politiske påvirkningskampanjen mot Vesten som var planlagt og ledet fra Sovjetunionens KGB i Moskva.

Les også:  Den internasjonale Holocaustdagen: Støre skal holde tale

På Regjeringens nettside får vi nå inntrykk av at Norge har plassert seg med ett bein på hver side i konflikten. Det skaper et forvirrende inntrykk av norsk politikk. Man er både for og imot den freds- og forsoningslinjen som førte frem til Oslo-avtalene og fredsprosessen. På den ene siden sier man at: «Norges langsiktige engasjement søker å bidra til en forhandlet tostatsløsning der to stater, Israel og Palestina, lever side om side i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Norge mener at kun en forhandlet tostatsløsning kan gi varig fred mellom israelerne og palestinerne

Men så føyer man til at: «De utestående sluttstatusspørsmålene, herunder grenser, sikkerhet, Jerusalems status og flyktningspørsmålet må løses gjennom forhandlinger mellom partene. Norge mener at den israelske bosettingsaktiviteten på okkupert land er ulovlig i henhold til folkeretten, og at den utgjør et hinder for fred.» Det står ingenting i Oslo-avtalene om en tostatsløsning, men det står mye om hva partene er enige om å forhandle videre om for å skape fred og forsoning, og det er her Norge har endret politikk. Dessuten blir det lite igjen å forhandle om dersom det kun finnes én løsning.

Les også:  Elbilistene er skeptiske til elbil i Distrikts-Norge

Noe som overrasker den observante leseren i Regjeringens opplisting av gjenstående forhandlingsspørsmål, er at den har utelatt et viktig forhandlingstema som står sentralt i Oslo 2-avtalen. Denne avtalen spesifiserer hvilke spørsmål det skal forhandles videre om under fredsprosessen.  Temaene er listet opp i avtalens Artikkel XVII, paragraf 1. og i Artikkel XXXI, paragraf 5, som sier følgende: «Sluttstatusforhandlinger mellom partene vil begynne så snart som mulig, men ikke senere enn 4. mai 1996.  Man er innforstått med at disse forhandlingene skal dekke gjenværende tema, inkludert Jerusalem, flyktninger, bosettinger, sikkerhetsarrangementer, grenser, relasjoner til og samarbeid med andre naboer, og andre spørsmål av felles interesse

Utelatelsen av bosettingene som forhandlingstema i den norske presentasjonen er ikke en glipp fra norsk side, for dette avtalte forhandlingstemaet er i Regjeringens fremstilling erstattet med en usann påstand om at «den israelske bosettingsaktiviteten på okkupert land er ulovlig i henhold til folkeretten, og at den utgjør et hinder for fred.» Dersom norske myndigheter skulle ha rett i denne påstanden, vil det bety at Oslo-avtalene med norsk medvirkning ble inngått i strid med folkeretten. Det er ingen grunn til å tro at de ble det.  Det er norsk politikk som her er kommet på kant med folkeretten, og forsøket på å skjule misæren med en påstand om ulovlig bosettingsaktivitet mangler troverdighet.

Den radikale endringen av norsk Midtøsten-politikk krever forklaring.  Dersom det i dag er i strid med folkeretten for israelere å bosette seg i det omstridte området, så var det også slik i 1995 da Oslo 2-avtalen ble inngått under norsk medvirkning.  Det har ikke skjedd noe i internasjonal traktatrett som kan lede til en slik politisk u-sving som norske myndigheter her har gjort. Og dessuten: En politisk edruelig gjennomgang av det som har skjedd i dette landområdet gjennom nyere historie, vil vise enhver oppriktig politiker at det landet som ligger innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser mot Egypt og Jordan, hverken er okkupert eller palestinsk.

Les også:  Januar er måneden vi krasjer mest

Konklusjonen blir uunngåelig at den presentasjonen av Norges freds- og forsoningspolitikk overfor den israelsk-palestinske konflikten i dag fremstår som både politisk og rettslig meningsløs. Man kan ikke bidra til fred ved å slutte seg til den ene parts begrunnelse for å føre krig ved hjelp av fremmedfinansiert terrorisme. Det er dette norske myndigheter gjør i det aktuelle tilfellet. Og oppfatningen om at bare en løgn er stor nok og blir gjentatt mange nok ganger i FNs resolusjoner, så forvandles den til internasjonal sedvanerett, er en pinlig misforståelse myndighetene synes å begå.

Beviset for at så er tilfelle er åpenlyst tilgjengelig for enhver som søker etter sannheten i denne saken. Vårt håp er at noen med tilgang til besluttende og bevilgende organer her i landet vil innse nødvendigheten av å rette opp også den skandalen og bringe fredsprosessen tilbake til det sporet som med norsk tilretteleggelse faktisk var avtalt mellom partene. Det er å tie om det som foregår som er et hinder for fred.

Please follow and like us:
Pin Share

Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.