Aschehougprisen til Karin Haugane

Aschehoug

Aschehougprisen deles hvert år ut av Aschehoug forlag. Den ble innstiftet i 1972 til forlagets hundreårsjubileum. Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til.

Utdelingen skjer etter bindende innstilling fra arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Aschehougprisen 2021 gikk til Karin Haugane.

– Det var med en påfallende grad av samstemthet vi i Kritikerlagets arbeidsutvalg for litteratur kom fram til hvem som skulle tildeles Aschehougprisen for 2021. Kanskje vitner det om en forfatters umiddelbare kvaliteter: en tydelig stemme, et levende språk, en sterk formidlingsevne. Likeså mye handler det nok om tekstenes evne til å overraske oss lesere med noe nytt og uventa, sa Even Teistung under utdelingen av Aschehougprisen.

Juryens begrunnelse:

For etter at vi hver for oss hadde lest Karin Hauganes bøker, og nå skulle diskutere dem i fellesskap, var det overraskelsen og det indre trykket de hadde skapt i oss som styrte samtalen: å ha lest noe som veide tyngre. Og en etter en snakket vi oss inn i Hauganes litterære verk: De urolige, voldsomme skildringene av sønderrivelse, katastrofe og kjærlighetsgalskap; de på overflaten stillferdige, men nesten desperate sonettene hun i de siste tre samlingene har dyrket; det avklarte blikket til et voksent menneske som leser sitt eget liv i essayboka Språk og erfaring.

Les også:  Norges arktiske universitetsmuseum skal tilgjengeliggjøre joikesamling

Vi lever livet forlengs, men forstår det baklengs, skrev Kierkegaard. Tanken setter seg i møte med dette forfatterskapet. I Karin Hauganes diktning står kjærligheten og tapet som de to bærebjelkene. Rundt disse sentrallyriske staurene tvinnes poetens egen livserfaring, et indre trykk fra et traume som gjennom hele forfatterskapet setter språket og diktenes form i tvinge: Tapet av en familie. I essayet «Barnet som vitne» forteller hun om en oppvekst isolert fra omverdenen, med en voldelig, sjalu og mistenksom far som terroriserer familien; som truer, slår, låser ute, hogger dører ned med øks. Skildringene er på kanten av det uutholdelige, men de er også nøkler til forfatterskapet – både for leser og, aner man, for poet. Som hun selv skriver:

«Det var ingen andre vitner til det som skjedde i det huset enn et lite barn, og kan hende ligger noe av skriftens kime for meg der.»

Og denne skriftens kime har resultert i et forfatterskap som bok etter bok leter seg fram etter de riktige ordene, de riktige formene for å gi uttrykk for erfaringene. Hauganes bøker er merket av en rastløs søken etter form, og etter klarhet; de kommuniserer på tvers, belyser og beriker hverandre i et viltvoksende poetisk kretsløp. «å minnes er å påkalle bilder av ruinenes nå», heter det i Annas familieelegier. Haugane er, om noe, en erindringspoet, diktningen et forsøk på å «stable en liten virkelighet på beina» gjennom et stadig arbeid med å formgi det tapte. Hun er blitt kalt norsk poesis store klagesanger – det er ingen dum beskrivelse.

Les også:  VIDEO: Arca ute med låta "Born Yesterday"

Om det så framstår enten begrensende eller kvelende, er sannheten at Hauganes diktning, tross alt sitt mørke, samtidig utviser et åpent, nysgjerrig, sanselig blikk på verden, og på kjærligheten. «Der hvor fare finnes, vokser / også det reddende fram», skriver Friedrich Hölderlin, og det samme kan sies om Haugane: for der verden er rast sammen, må den også oppdages på nytt, steg for steg og dikt for dikt. Og kanskje har denne utviklingen sitt fremste uttrykk nettopp i hennes søken etter form: fra de første bøkenes sprengte prosadiktning, via episke dikt og løse strofer til den klassiske elegien, og nå seinest: sonettene, kjærlighetens og klassisismens egen form. Den inderlige kjærligheten som kommer til uttrykk i Hauganes samlinger med sonetter – til et «du», til naturen, til diktningen – forteller om et lyrisk jeg som møter verden med et nesten naivt, barnlig blikk, en gjenfunnet rest av den barndommen som forsvant. Og samtidig er det, stadig tydeligere i forfatterskapet, en kjærlighetshistorie som utfolder seg: et jeg og et du, den livsomveltende virkningen et møte kan ha, den nye vågen man glir inn på og alle årene, ja, hele livet deretter. Et gjentatt motiv i de seinere bøkene er en knust krukke som pusles sammen igjen: Håndverk, kjærlighet, sorg, erindring. Det er forfatterskapet samlet i ett enkelt bilde.

Les også:  Aslak Nore med ny bok "Havets kirkegård"

Lettheten i det voksne forfatterskapet framstår paradoksal – for hvordan kan et så tungt alvor også romme en slik letthet? Et annet sted formulerer hun det: «fortvilelse, det vil si håp». I dette paradokset dveler Hauganes diktning: i spennet mellom de dypt private avgrunner og viljen til å belyse dem, omforme dem i strofer og dikt hvor veien mot et språk, en form og et blikk som bærer, kommer til syne. Forfatterens forhandlinger med sin historie, sine redskaper, og sine forløpere munner ut i det vi, i mangel på et bedre ord, kan kalle «klokskap». Det viser med all tydelighet hvorfor Karin Haugane fortjener Aschehougprisen for 2021.

Årets jury, arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, har bestått av Cathrine Krøger, Hilde Slåtto, Janneken Øverland og undertegnede, Even Teistung.

Anbefalt for deg

Om skribenten: Gunnar Andreassen

Forfatter og tidl. redaktør i Aftenmagasinet, Nordlandsposten.no og Ranaposten.no. Journalist og skribent i Bodøposten.no samt andre nyhetssider og blogger.