Etter påske vil jeg anmode Kontroll- og konstitusjonskomiteen, om å vurdere om det er grunnlag for å reise riksrettsak mot høyesterettsdommer og Norges dommer til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, Erik Møse.
Jeg har i lengre tid vurdert, og kommet frem til, at jeg vil be Kontroll og -konstitusjonskomiteen om å vurdere riksrettsak mot høyesterettsdommer og Norges dommer til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, Erik Møse. En slik anmodning vil bli sendt kort tid etter påske.
Riksretten er en domstol som dømmer i saker reist mot medlemmer av regjering, storting eller Høyesterett for straffbare forhold begått i embetet.
Riksretten er omtalt i Grunnloven §§ 86 og 87. Det er ansvarlighetsloven §17 b og c, som er aktuell er.
Bestemmelsen sier: §17. Det medlem av Høiesterett, som b. eller i nogen betenkning, eller innstilling medvirker til noget som er stridende mot Grunnloven, c. eller i sin embedsgjerning for øvrig ved handling eller undlatelse bevirker noget som er stridende mot Grunnlov eller lovgivning, straffes med bøter eller med fengsel inntil 10 år.
Det er primært 3 forhold jeg vil påpeke.
For det første, var Møse førstevoterende dommer da nordsjødykkersaken ble behandlet i Høyesterett, første halvdel 2009. Han frifant staten, noe som senere ble reversert av Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, som dømte Norge for brudd på EMK Artikkel 8 den 5. desember 2013. Følgelig brøt han menneskerettene, og dermed også Grunnloven, med sin avhandling som medførte frifinnelse av staten i saken til Nordsjødykkerne.
For det andre, mener jeg at Møse ikke har meddelt Europarådet, som ansvarlig for ansettelsesprosessen av dommere i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tilstrekkelig grad at han har fortsatt å være ansatt i Høyesterett, samtidig som han har vært dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Dette var et tema da jeg var i møte med delegater fra Europarådet i Oslo forrige onsdag.
For det tredje, mener jeg at Møse, i regi av å være både høyesterettsdommer og Norges dommer til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, nærmest har umuliggjort for den private part å vinne frem i de barnevernssaker som er fremmet for EMD. Rent spesifikt har han konkludert med at de prosessuelle kriterier knyttet til EMK Artikkel 8 er ivaretatt, og unnlatt å gå inn i sakens faktiske forhold. Dette synspunktet støttes av dommerne fra Bulgaria, Aserbajdsjan og Irland i Lobben-dommen. Og kan godt være at synspunktet blir ytterligere forsterket, ved behandlingen av Lobben-saken i storkammeret.
Eventuelle riksrettssaker blir altså først vurdert av Kontroll og -konstitusjonskomiteen. Et mindretall av medlemmene (minst en tredjedel) er tilstrekkelig for at komiteen kan ta en mulig riksrettssak opp til vurdering.
Når saken er behandlet ferdig i komiteen, legger komiteen frem en innstilling til Stortinget med et av følgende forslag:
– at Stortinget henlegger saken
– at Stortinget reiser tiltale
– at Stortinget ber ansvarskommisjonen foreta nødvendige undersøkelser
Henleggelse eller tiltale kan vedtas med vanlig flertall. Hvis det vedtas at riksrettstiltale skal reises, er det Kontroll og -konstitusjonskomiteen som handler på Stortingets vegne under forberedelse og utførelse av saken. Dette er beskrevet i Stortingets forretningsorden.
Jeg mener at det er min plikt, basert på det som fremkommer over, å sende en slik anmodning til Kontroll og -konstitusjonskomiteen.
Marius Reikerås
Menneskerettighetsjurist
