Nedrakkingen av den jødiske staten Israel har nådd nye høyder de siste ukene etter at landets velgere med åpne øyne stemte inn et flertall av representanter i nasjonalforsamlingen Knesset fra partier på den politiske høyresiden.
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Det har ikke skjedd før og har fått politiske kommentatorer i den vestlige verden og Norge til å kappes om å formulere skrekkscenarier og dommedagsprofetier over staten Israel.
At hovedstrømsmediene så unisont har gått sammen med politikere om å dømme den israelske høyre-regjeringen nord og ned, er ikke i seg selv overraskende. Det er heller ikke tidspunktet det skjer på. Det er nærmest blitt en historisk lovmessighet at når myndigheter står overfor uhåndterlige problemer og har et behov for å avlede folkets oppmerksomhet fra egen svakhet og vanstyre, ser vi som en tradisjon eller nærmest som en automatikk at jødene dukker opp som en eller annen slags syndebukk som krever oppmerksomhet og behandling.
Vi må et stykke tilbake i historien for å finne tilsvarende masseangrep på jødene som det vi ser nå, men der finner vi også akkurat slike klassiske sammenhenger mellom utbrudd av offentlig inspirert antisemittisme og overhåndtakende sosiale og politiske problemer i samfunnet. De «harde trettiåra» er det ennå noen som husker både blant de jødene som overlevde dem og blant andre. Og vi må ikke overse faren for at konsekvensene for jødene kan bli de samme om ikke jødene selv klarer å forhindre det med egen styrke.
Noe nærmest utenkelig har skjedd ved at den jødiske staten som for ikke svært lenge siden fremsto som en modell for ethvert ekte sosialistisk velferdssamfunn og demokrati, har opplevd at den politiske venstresiden nærmest er blitt fullstendig utradert og utkonkurrert av borgerlige, verdikonservative og religiøse partier og deres velgere. De krever nå slutt på eksistensielle trusler, kriminalitet, korrupsjon og fremmedfinansiert terrorisme. De aksepterer ikke at fremmede makter som EU og Norge bruker dem som dørmatte for å pynte på sitt eget vanstyre. De vet at terror må finansieres og de vet hvor pengene kommer fra.
Under ledelse av utenriksminister Huitfeldt som selv insisterer på å fortsette å finansiere organisasjoner som fremmer terrorisme og antisemittisme, mobiliserte mediene velkjente aktører som under foregivende av å være «eksperter» har fått utbre seg i mediene med fremstillinger av jødene og deres ledere som dersom de for eksempel hadde vært uttalt om innvandrere i Norge, antakelig ville ha kunnet føre til straffesak.
I nyhetene fra NRK 10. januar lot man NRKs egen «ekspert,» Sidsel Wold forklare hva som har skjedd i israelsk politikk denne vinteren. På sitt eget spørsmål «Hvordan kom vi dit?» kunne hun blant annet fortelle at «… de ultra-ortodokse israelerne har en eksplosiv befolkningsvekst. Nå har de 13 prosent av befolkningen. De har trukket landet langt til det religiøse. Og så har vi en million russiske immigranter som kom da Sovjetunionen falt sammen. … De har trukket Israel til det nasjonalistiske. Og så har vi bosetterbevegelsen. De har vunnet. De har bygget hundrevis av bosettinger og fredsbevegelsen er blitt nærmest drept av dem. Bosetterne har vært veldig effektive. De har kommet seg inn i regjeringsapparatet, i regjeringen og i diplomatiet. Det er én grunn til at Israel er der de er i dag.»
På den måten kan NRK tillate seg å rakke ned på folkeflertallet i jødenes nasjonalstat. I Norge kan medier som NRK omtale velgere, som i et av verdens mest tydelige demokratier har stemt i pakt med sine egne interesser, på en nedlatende måte uten at det reageres. Respektløs og nedsettende omtale av Israels jødiske innbyggere kan fritt publiseres i Norge fordi landets øverste myndigheter har gått foran og legitimert denne atferden. Ingen diskrimineringslover beskytter denne folkegruppen i Norge, noe som også er en forklaring på hvorfor et stort flertall av dem har valgt å leve anonymt og ikke gi sin jødiske tilhørighet til kjenne.
Vi opplever denne atferden fra norske myndigheter og deres offentlig finansierte medier ikke bare som et støtende angrep på det jødiske demokratiet, men også som en nedverdigende behandling av norsk opinion som slett ikke har et slikt fiendtlig forhold til staten Israel og dens befolkning. Norske medier som mot betaling deltar i slike politiske kampanjer må gå i seg selv og reflektere over sin egen rolle i historiens mest langvarige forbrytelse mot menneskeheten. Israelerne vil ikke lenger finne seg i denne behandlingen. Det er det saken dreier seg om. Problemet befinner seg i Norge og ikke i Israel.
