Da den katalanske uavhengighetsbevegelsen, etter forgjeves å ha forsøkt å komme til enighet med den spanske staten om en folkeavstemning om selvbestemmelse, organiserte en ensidig folkeavstemning i 2017, var den spanske regjeringen fortsatt ikke villig til å gå i dialog og søke en politisk løsning.
Av: Jordi Oriola Folch.
Spania sendte 10 000 politifolk til Catalonia for å forhindre folkeavstemningen med makt, og brukte deretter rettsvesenet til å straffeforfølge og dømme uavhengighetstilhengere for ikke-kriminelle handlinger for å få dem til å oppgi sine uavhengighetsideer og sin kamp.
Derfor var det så viktig for uavhengighetstilhengerne å forsvare seg rettslig utenfor Spania. Katalonias president Carles Puigdemont, som organiserte folkeavstemningen i 2017, dro i eksil i Belgia sammen med medlemmer av regjeringen sin, fordi de var sikre på at de ikke ville få en rettferdig rettssak i Spania. Det spanske rettssystemet har forsøkt å få Belgia til å utlevere dem gjennom den nesten automatiske mekanismen for euro-overleveringskjennelser mellom EU-land. Dette har ført til at de katalanske eksilpolitikerne har ført en hard kamp for å forhindre utleveringsordrene og for å vise at Spania vil dømme dem med straffer som er bestemt på forhånd.
Foreløpig har kampen til de katalanske uavhengighetsforkjemperne i eksil (som også er valgt inn i Europaparlamentet) ført til at belgiske, tyske, skotske og italienske domstoler har avvist europeiske arrestordrer på grunn av risikoen for at de ville bli dømt urettferdig. FNs arbeidsgruppe for vilkårlig fengsling har også formanet Spania i en rapport av 13.06.2019 (1), og Europarådet har også formanet Spania i resolusjon 2381 (Cilevics-rapporten) av 21.06.2021 (2) og i rapporten fra Marija Pejcinovic av 06.10.2022 (3).
Men for øyeblikket er den største suksessen som de katalanske eksilenes kamp har oppnådd, at EU-domstolen i Luxembourg den 31.02.2022 svarte på foreløpige spørsmål formulert av det spanske rettsvesenet, der det protesterte mot det faktum at Belgia hadde nektet den europeiske arrestordren for utlevering av den katalanske politikeren Lluís Puig, i eksil i dette landet. Domstolen svarte at Spania kunne utstede euro-overleveringsordrer og at Belgia i en normal situasjon burde godta dem, men fastslo klart at selv om det spanske rettsvesenet ikke har en generell systemsvikt (slik Ungarn, Polen eller Romania har), kan det ha en systemsvikt på grunn av at Lluís Puig tilhører en objektivt identifiserbar gruppe som består av katalanere som er for uavhengighet.
Den fremtidige dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg kan, på grunnlag av dommen fra domstolen i Luxembourg, bekrefte at vi katalanere er en nasjonal minoritet som ikke har rettferdige rettssaker i Spania (5). For eksempel på grunn av fengselsstraffene til 9 personer, undertrykkelsen av 4 200 katalanere (700 med åpne rettssaker), den ulovlige spionasjen gjennom Pegasus, politiets infiltrasjon i fredelige katalanske sosiale bevegelser …
For at den katalanske nasjonale minoriteten skal kunne garantere beskyttelsen av sin identitet, sine århundregamle institusjoner og sin språklige, kulturelle og sosiale integritet, og for å bli anerkjent som en minoritet med full rett til å styre seg selv i henhold til sin egen måte å oppfatte det demokratiske spillet på (som er forskjellig fra Spanias måte), vil løsningen på et tidspunkt være å utøve retten til selvbestemmelse og opprette en ny katalansk stat i Europa.
