Blant siste årets kollektive traumer, var terror-angrepet mot pride-miljøet i Oslo 25. juni i fjor der to personer ble drept og mange skadet, et av de verste.
Av: dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Man sliter fremdeles med å formidle hva som egentlig skjedde og hvordan det skal forstås. Det letes etter syndebukker og medskyldige, men mest av alt skyves oppgjøret etter tragedien stadig lenger inn i fremtiden. Det sikrer at glemselens slør veves tettere og ansvaret tåkelegges mer og mer.
Det var en terrorhandling – så mye er innrømmet. Men vi forstår justisministerens redegjørelse for Stortinget slik at så lenge ingen ennå er dømt for den, har den ingen skyldige og vi har ingen navngitte å frykte. I sin redegjørelse la hun stor vekt på å fremheve terrortrusselen fra høyreekstreme og tilhengere av ekstrem islamisme som likeverdig. Om den er det, må det vel også være en viss sammenheng mellom antallet mulige terrorister i de to gruppene og faren for angrep fra hver av dem?
Om det er slik, kommer PSTs egen trusselvurdering som ble publisert ni dager før terrorangrepet i juni i fjor i et underlig lys. Her heter det bl.a. at man «vurderer det som LITE SANNSYNLIG, i underkant av 40 % sannsynlighet, at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge de nærmeste 18 månedene. Det vurderes fortsatt som MULIG, det vil si mellom 40-60 % sannsynlighet, at høyreekstremister vil forsøke å utføre terrorhandlinger i Norge de kommende 18 månedene.» Fem dager før angrepet ble PST informert om at det var i emning, men det kom ingen korrigert vurdering. Hva heter de menneskene som presterer dette?
Vi kjenner ingen av de høyreekstreme som skal ha betydelig høyere sannsynlighet for å begå slike handlinger enn islamistene. Men ettersom de i alle fall må være forsvinnende få i sammenlikning, og til nå kun har vist seg å være to forhutlede og åpenbart sinnslidende personer, mener vi at de vurderingene av folkets sikkerhet som gjøres av PST ikke vekker tillit. At et fagorgan med rikelig tilgang på materielle og menneskelige ressurser er i stand til å bomme så katastrofalt, må få en forklaring som kan bidra til å gjenopprette tilliten til samfunnets ledelse på dette området.
Hva er det som får landets sikkerhetsmyndigheter til å dreie oppmerksomheten bort fra den store og umiddelbart farlige trusselen, for så å konsentrere oppmerksomheten om en åpenbart langt mer perifer og mindre sannsynlig trussel? Kan dette ha å gjøre med en underliggende frykt for at et realistisk fokus på den nærværende trusselen fra islamsk jihadisme vil måtte innebære en politisk kostnad? Er våre sikkerhetsmyndigheter engstelige for å fortelle sannheten? Er det skapt en følelse i PST av at våre politiske myndigheter helst ikke vil høre sannheten fordi konsekvensene er for ubehagelige?
I sin redegjørelse om dette for Stortinget sa justisministeren bl.a. at «to mennesker mistet livet.Ni ble skutt.Flere titalls fikk skader i kaoset som oppsto.Flere hundre mennesker opplevde marerittet som utspilte seg den natten på nært hold.Et angrep på noen av oss, er et angrep på oss alle.Det er mulig at angrepet kunne ha vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff.Det var aldri noen i PST som sjekket Bhattis kontoer i sosiale medier som følge av varselet fra E-tjenesten.Vi skal lære, og vi skal handle på bakgrunn av det vi har lært.»
Blant dem som overlevde terrorangrepet stilles spørsmålet: «Hvis noen har visst noe i E-tjenesten og ikke overlevert denne infoen til PST, eller PST ikke har viderekommunisert til politiet, så er det ganske overraskende. Og det må være en fatal svikt i systemet.»
Men «systemet» omfatter noe mer enn rapporteringsrutiner og postadresser. Det omfatter også vurderinger av hvilken informasjon som anses å være påtrengende viktig å formidle gjennom de etablerte kanalene. Her kan det gjøres ulike vurderinger ut fra hva som er nødvendig for å utløse handling. Det kan også ha betydning hva man har lært å legge vekt på og hva man tror det politiske nivå forventer eller kan komme til å mislike.
PST kan forsvare sine sikkerhetsvurderinger ved å vise til at de slett ikke er alene om å anse høyreekstreme som en betydelig større terrorfare enn islamister. Så sent som 10. februar da FN markerte den internasjonale dagen for vern mot voldelig ekstremisme, kunne FNs generalsekretær António Guterres bl.a. fortelle at «nynazister og hvit makt-bevegelser blir farligere for hver dag. De representerer den største indre sikkerhetstrussel i flere land – og den som vokser raskest.»
Noen andre trusler lot ikke FN-sjefen til å vite om. Også han er «woke» akkurat som PST og justisministeren, men for norske myndigheter er han en politisk bjellesau. De kommer sannsynligvis aldri til å innse at de selv bærer et tungt ansvar for at angrepet «på oss alle» kom akkurat der hvor det mest kunne forventes og fra det mest sannsynlige internasjonale kollektivet. Slik vil det dessverre fortsette. Det finnes land i verden hvor kampen mot terror har pågått i generasjoner. Vi oppfordrer justisministeren til å søke lærdom der slik at handlingen kommer mer i pakt med det oppgaven krever.
Foto: IDF
