Mange som jobber med barn unnlater å spørre om vold og seksuelle overgrep. Det gjelder både helsepersonell, lærere i skoler og barnehager, fritidsledere og andre trygge voksne. Når voksne ikke spør barna, kan det gjøre at vold og overgrep ikke avdekkes – og utsatte barn får ikke den hjelpen og støtten de trenger. Vi kan ikke la være å spørre!
Tidligere antok man at det beste for barnet var å bli skjermet for kunnskap om seksualitet lengst mulig. Voksne inviterte ikke til samtale! Nå vet vi bedre. Men på samme måte skjermer mange voksne i dag barn fra tematikken vold og overgrep. Hvorfor gjør vi det? Er det på samme måte som det var med seksualiteten: Mangler vi selv kunnskap om tematikken og hvordan man snakker om den? Eller er det ubehagelig? Eller frykter vi hva det kan medføre å avdekke vold og overgrep mot et barn?
Mange terapeuter kvier seg for å spørre barn om deres traumeerfaring – ofte i frykt for at barnet skal bli opprørte. Men både nasjonale og internasjonale studier viser at maks 5 til 6 prosent av barn kartlagt for traumer opplevde kartleggingen og spørsmålene som opprørende. Det er betenkelig, og viser kanskje at det voksne synes er ubehagelig, ikke nødvendigvis er opprørende for et barn.
Selv om barn oftest ikke synes det er vanskelig å snakke om vold og overgrep, kan det være vanskelig for dem å starte samtalen. De kommer sjeldent for å fortelle av seg selv. Det er da vi voksne har et ansvar for å være modige nok til å invitere barna til dialog. Ved å spørre signaliserer vi til barnet at vi vet at dette er noe som skjer, og noe vi tåler å snakke med dem om. Konsekvensene av å ikke spørre er for store til å la være. I Stine Sofies Stiftelse er det vår jobb å være modig, kompromissløs og alltid på barnas side. Derfor er vår oppfordring: Vi må tørre å spørre!
Harald Dean (foto: Stian Herdal)
Pedagog og foredragsholder
Stine Sofies Stiftelse
