Slik starter Belarus sin nasjonalsang og dette har vi bevist de siste dagene med fredfulle protester mot det nåværende regimet’s antatte valgfusk under presidentvalget i 2020. I de 6 første dagene ble ikke en eneste offentlig benk ødelagt, ikke et eneste blomsterbedd, ikke en eneste bilbrann nei, ikke et eneste tilfelle av verken plyndring eller hærverk har funnet sted.
Av anonym journalist i Belarus (Hviterussland).
Som motsvar mot denne folkebevegelsen har den sentrale regjeringen i Minsk sendt opprørspoliti fra dedikerte avdelinger, rundt om i landet med ordre om å fjerne demonstrasjonene med makt. Det har blitt brukt gummi-kuler, tåregass og røykgranater mot folkemassene og mengder har blitt ført bort i fangetransportet til forvaring på ubestemt tid.
Hva er grunnen til dagens situasjon? Alexander Lukashenko er den første og sålangt den eneste presidenten Belarus har hatt etter Sovjetsamveldets fall, en imponerende regjeringtid som di færreste i Norge kan drømme om, i 26 år har han vært enehersker i Belarus. Den 9 August, 2020 ble presidentvalget foretatt her i landet og Lukashenko var en av kandidatene. Hans ønske var å utvide sitt mandat med 5 ekstra år, nærmest en formalitet. Denne gangen var det annderledes. Landet ønsket reform og forandring, noe som Alexander Lukashenko ikke kan tilby den store majoriteten av landet.
Svetlana Tikhanovskaya var Lukashenkos hovedmotstander i dette valget men i begynnelsen så var det ikke slik, det var nemlig hennes ektemann, Siarhei Leanidavich Tsikhanouski som skulle stille som presidentkandidat men når han var ute og samlet underskrifter for å kunne delta i valgprosessen så ble han arrestert på åpen gate av KGB! (KGB er det hemmelige Belarusiske politiet)
Det samme skjedde med en annen kandidat, Viktor Babariko, som sammen med sin sønn ble anholdt av KGB og avventer dom i et fengsel for politiske fanger. Den tredje kandidaten, Valeriy Tsepkalo, ble ikke arrestert av KGB men fikk sin underskriftskampanje annulert av landets valgkommisjon, CEC, pga «feil og mangler» med over halvparten av underskriftene, han flyktet senere fra landet.
Pågrunn av disse hendelsene så bestemte valgstaben til Babariko og Tsepkalo å kjøre en felles kampanje med staben til Tsikhanouski med hans kone, Svetlana Tikhanovskaya, som presidentkandidat. Dette er litt som om at Solberg ble arrestert av PST samtidig som Listhaug og ektemannen til Solberg, Sindre Finnes, plutselig skulle bli statsministerkandidat over natten.
Da fikk vi Svetlana Tikhanovskaya sitt presidentkandidatur som ble offentlig støttet av Veranika Tsapkala, konen til Tsepkalo, og Maria Kolesnikova som var valgkampsjef til Babariko. Disse tre kvinnene ble kandidatene til folk som ønsket et demokratisk og åpent Belarus, Tikhanovskaya besøkte mange byer og trakk folkemengder i tusener overalt hvor de dro.
I sterk kontrast så valgte Alexander Lukashenko den vellprøvde og folkelige taktikken med å verken dra på valgturne eller å møte opp til kandidatdebatt mot Tikhanovskaya og de resterende kandidatene som på mirakuløs måte både hadde oppnådd 100 000 signaturer for å delta i valgkampen men samtidig ikke var en trussel mot den sentrale regjeringen til Lukashenko.
Morgenen 9 August ble Lukashenko erklært for valgvinner med en beskjeden 80,10 % av stemmene mot Tikhanovskaya’s usle 10,12 % noe som er imponerende ettersom Alexander Lukashenko fikk 3 og 1 % respektivt i de to siste ikke-statlige målingene utført av «onliner» og «svaboda» den 26 Mai 2020.
Sammen med valgresultatet ble også internettet den 9 August stengt i Belarus, Tikhanovskaya forsvant men dukket opp igjen i Litauen. Folk var rasende, ikke nødvendigvis fordi at Lukashenko vant valget, men fordi det ikke ble oppfattet som et rederlig og ærlig valg.
Fredfulle protester oppsto over hele landet gjennom sosiale media og bekjente, hvite og røde flagg svaiet i vinden mens parolen «Gå vekk! Gå vekk! (Lukashenko)» sammen med et krav om at stemmene ble telt en gang til. Tikhanovskaya oppfordret til dialog men den nyvalgte presidenten nektet å ha dialog med «En tåpelig liten jente» og med denne tonen startet bruken av både lokalt politi og opprørspolitiet men også militæret bli tatt ibruk mot demonstrantene.
Massearrestasjoner av demonstranter, obstruksjon av journalistisk arbeid ifm demonstrasjonene og gjentatte vitnesbyrder fra nylig utslipte fanger om at i fengslene brukes celler bygget for 4 mann til å huse opp mot 30 demonstranter om gangen, uten tilgang på grunnleggende fasiliteter som toalett og drikkevann.
En utstrakt bruk av fysisk vold og trusler om seksuelt misbruk er dagligdagse på innsiden av de politiske fengslene som huser både menn og kvinner, hundrevis av demonstranter på sykehus med alvorlige fysiske skader, inntil 4 demonstranter ble så alvorlig banket opp at di døde samtidig som 81 mennesker er savnet.
Fra 12 August så har internett kommet tilbake men protestene fortsetter i byer rundt i hele Belarus, men med nye trekk. Kvinner med blomster og hvite ballonger stiller seg opp langs gaten i stille protest mot volden som utøves, samtidig som over 200 leger i hovedstaden Minsk gikk til streik i solidaritet med medisin-studentene.
Tikhanovskaya har gjentatte ganger forespurt myndighetene om dialog men alle hennes forespørsler har blitt avvist. Fredelige demonstrasjoner fortsetter i det journalistfiendtlige landet, biler tuter støtteerklæringer til blomsterkledde demonstranter langs gaten mens andre frivillig bringer vann og mat til de store torgene der demonstrasjonene for det meste foregår.
Belaruserne spør ikke om mye; Frie valg, ytringsfrihet, en fri presse, en slutt på represaliene og løslatelse av politiske fanger – deriblant Tikhanovskaya ektemann, presidentkandidaten Siarhei Leanidavich Tsikhanouski, som fortsatt sitter i fengsel!
Store bedrifter med stalig innblanding som «Minsk Automobil og traktor fabrikk», «Belshina Belaruskali», «Grodno Azot», «Milavitsa» og andre har hatt store streiker siden 13 August. Lukashenko har inntil nylig påstått at det dreide seg om et tyvetalls arbeidere som ikke ville jobbe men han har i ettertid annerkjent at det faktisk er snakk om betydelige mengder med arbeidere.
Desverre så har Alexander Lukashenko ikke godtatt andre realiteter i Belarus, biler som tuter er nemlig ifølge den statlige pressen «feiring av Lukashenko» mens alle som går i protester og demonstrasjoner er, ifølge Lukashenko selv, «Orker – sauer – alkoholikere – parasitter og narkomane!» desverre for Lukashenko så ser det ikke ut til at hans fornærmelser har avverget en eneste demonstrasjon, tvert imot, det har bare økt ungdommens ønske om reform.
Hva nå? Ifølge Lukashenko så kan man nesten høre stridsvognene som stiller seg opp på Belarus sin vestlige grense mot Polen, mens Polen selv og Litauen har lovet å hjelpe demonstrantene i det lukkede landet så godt de kan. Som Rudolf Blodstrupmoen bruker å si «Time vil sjå»
