Benedicte Maurseth er en bemerkelsesverdig musiker, forankret i tradisjonen og folkemusikken fra Hardanger, men også en sann visjonær. På sitt mest personlige album til dags dato, er hun alene, men aldri isolert.
Hun hedrer sine forbindelser med fortiden og driver dem inn i fremtiden. Utgivelsen sammenfaller med at Benedicte er en av de mest profilerte artistene under Hardanger Musikkfest, der hun deltar under 8 konserter og står for et større bestillingsverk.
Benedicte Maurseth har allerede en imponerende karriere bak seg. Da innspilling «Over Tones» med Åsne Valland Nordli ble gitt ut på legendariske ECM i 2014 hadde hun allerede et internasjonalt publikum og flere egne plater på samvittigheten. På grunn av sin vilje til eksperimentering og improvisasjon er hun en ettertraktet samarbeidspartner. Hennes musikalske personlighet er både bestemt, sterk og karismatisk og på samme tid full av ro og respekt for materialet hun befatter seg med.
De siste ti årene har hun gjort mange samarbeids- og sjangerkryssende prosjekter med musikere som Nils Økland og Marilyn Crispell, David Rothenberg, luttenist Rolf Lislevand og barokkmusikere, med forfatter Jon Fosse, skuespillere og poeter.
Benedicte Maurseths selvtitulerte nye soloalbum er bygget opp som en recital, og inneholder både personlige tolkninger av slåtter som har vært med henne hele livet, improvisasjoner og egne komposisjoner. “Ingenting står noengang stille” sier hun om denne innspillingen, og kanskje gir dette oss en nøkkel til å forstå slåttene hun viser oss, og måten hun har jobbet med dem på.
Hun bruker selv ord som “variasjoner” og “muligheter” når hun jobber med tradisjonsmateriale. Et materiale som noen ganger har sine røtter flere hundre år tilbake i tid. Dette perspektivet har vært hennes naturlige innfallsvinkel til musikk, helt siden hun som barn begynte i lære hos Knut Hamre. At noe er «feil» er ikke en mulighet. Du kan ikke ta feil, men du kan feire forskjeller, forskjeller i tolkning og forskjeller i teknikk.
– Fra den mystiske førsteslåtten «Bygdatråen», til når hennes stillfarne og tiltalende stemme kommer inn på «Og fagane skiftar på fjorden». Den nærmest sølvaktig «Huldreslått» og den avsluttende «Huldre Mi», som fremstår nesten som en bønn.
Gjennom det hele viser hun en trygghet, selvtillit og dyp tro på tradisjonsmusikkens kraft og relevans for oss som lever i dag.
