En alvorlig syk innsatt risikerer å bli enda sykere mens kommunen kan bruke hele 8 uker på klagebehandling! Hva skjer når et menneske med en alvorlig sykdom sitter i fengsel – og samtidig ikke får nødvendig helsehjelp?
Av: Riccardo Malandrino.
Dette er ikke et teoretisk spørsmål. Det er en virkelighet jeg som fullmektig nå står i. Den innsatte i Bodø fengsel som jeg er prosessfullmektig for, lever med alvorlig grad av ME (myalgisk encefalomyelitt).
Når et menneske er fratatt sin frihet, har staten et særlig ansvar for å beskytte helse og liv. Hva skjer når dette ansvaret svikter?
Ved alvorlig grad av ME er kroppen ekstremt sårbar. Selv minimal fysisk eller mental belastning kan føre til kraftige forverringer. Lys, lyd, aktivitet og stress kan utløse det som medisinsk kalles aktivitets-utløst symptomforverring eller PEM (Post-exertional malaise) og er et av de mest sentrale kjennetegnene ved sykdommen. For noen kan selv korte samtaler eller små sanseinntrykk føre til langvarige tilbakefall.
Dette er en sykdom som i sine mest alvorlige former kan gjøre mennesker nesten fullstendig sengeliggende. Kroppen tåler svært lite belastning. For pasienter med alvorlig grad av ME kan derfor ro, skjerming og nøye tilpasset aktivitet være helt avgjørende for å unngå ytterligere forverring.
Likevel befinner personen seg nå i et miljø som i utgangspunktet er det motsatte av dette. Når en person med en slik sykdom sitter i fengsel, blir situasjonen særlig krevende.
Fengsel er i utgangspunktet ikke et miljø tilpasset mennesker med alvorlige og energibegrensende sykdommer. Nettopp derfor er det avgjørende at helsevesenet og kriminalomsorgen sørger for medisinsk forsvarlig oppfølging og nødvendig tilrettelegging.
I norsk rett er prinsippet klart: Innsatte har rett til samme helsehjelp som resten av befolkningen.
Dette følger blant annet av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, som pålegger kommunen å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen – også innsatte i fengsel. Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 slår fast at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunen. Helsepersonelloven § 4 stiller samtidig krav om faglig forsvarlig helsehjelp.
Disse bestemmelsene gjelder også bak fengselsmurene. Men saken stopper ikke ved norsk lov. Norge er også bundet av internasjonale menneskerettigheter.
Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 2 har staten en plikt til å beskytte liv. Artikkel 3 slår fast at ingen skal utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Dersom alvorlig syke innsatte ikke får nødvendig medisinsk behandling, kan dette i ytterste konsekvens være et menneskerettslig spørsmål. Den europeiske menneskerettsdomstolen har i flere saker understreket at staten har et særlig ansvar for personer som er frihetsberøvet.
Når et menneske sitter i fengsel, er vedkommende helt avhengig av at myndighetene ivaretar grunnleggende behov – inkludert nødvendig helsehjelp. Med andre ord: Staten har et skjerpet ansvar.
Likevel oppleves det nå som om sykdommens alvor ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor i systemet rundt den innsatte.
Når vi forsøker å bruke systemets egne klageordninger, møter vi samtidig et nytt hinder: tiden det tar å få konkrete svar på konkrete spørsmål knyttet til reelle problemstillinger i forhold til pasientens rett til nødvendig helsehjelp.
Kommunen har utvidet klagebehandlingstiden til åtte uker. I en vanlig administrativ sak kan dette kanskje virke rimelig. For en alvorlig syk pasient kan åtte uker være svært lang tid.
Helsetilstanden kan forverres betydelig før klagen i det hele tatt blir behandlet, og da oppstår et helt grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet. Klageordninger skal fungere som en sikkerhetsventil når systemet svikter. En sikkerhetsventil som bruker uker på å reagere i en alvorlig helsesak, risikerer å miste sin funksjon.
Dette ansvaret kan ikke settes på pause fordi saksbehandling tar tid. Derfor melder det seg noen helt grunnleggende og konkrete spørsmål: Hvordan sikrer kommunen at innsatte med alvorlige sykdommer faktisk får oppfylt retten til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven? Hvilke rutiner har kriminalomsorgen for å håndtere innsatte med alvorlige og funksjonsnedsettende sykdommer som ME? Hvordan vurderes medisinsk risiko når en alvorlig syk pasient oppholder seg i et miljø som i seg selv kan forverre sykdommen? Og hvordan kan en klageordning gi reell rettssikkerhet når behandlingstiden er åtte uker i en sak som handler om alvorlig sykdom?
Når et menneske er fratatt sin frihet, mister det ikke sine grunnleggende rettigheter. Tvert imot: Nettopp da blir statens ansvar større. I denne saken er det grunn til å spørre om systemet rundt faktisk tar dette ansvaret på alvor. For de nærmeste pårørende er det tungt å stå på utsiden og se at et alvorlig sykt menneske ikke får den hjelpen som trengs.
Dette handler ikke bare om én sak. Det handler om noe langt mer grunnleggende: om ansvarlige myndigheter faktisk klarer å ivareta rettighetene til mennesker som er helt avhengige av systemet rundt seg.
Et rettssamfunn må tåle å bli målt på hvordan det behandler de mest sårbare. Derfor er begjæring om midlertidig forføyning sendt til Salten og Lofoten tingrett. Bodø kommune ved kommuneadvokaten har kommet med svar til tingretten og vi har også sendt inn et tilsvar.
