Norges inntreden i FNs Sikkerhetsråd for en toårsperiode har vært feiret som en begivenhet. Men på ønskelisten over alle de storartede resultatene vi skal arbeide for å realisere der, er det noe vi savner.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Først og fremst savner vi et uttrykk for erkjennelse fra Regjeringens side av at det aller øverste punkt på dens ønskeliste bør være ønsket om å bidra til at Norge sammen med alle de øvrige medlemmene av FN gjennom sine utsagn og handlinger tar mål av seg til å oppfylle FN-paktens formål og prinsipper.
I vår virksomhet gjennom mange år, har vi opplevd eksempler på at det også i Norges forhold til verden, har skortet på vilje til dette. Vi har særlig hatt vår oppmerksomhet rettet mot den behandlingen den jødiske staten Israel har fått i forskjellige sammenhenger i utøvelsen av norsk utenrikspolitikk, og det har gitt oss en del tvil om utenriksledelsens evne og kompetanse.
Den 25. mars 2021 opplevde vi det vi lenge har fryktet at Norge ville utnytte sitt sete i Sikkerhetsrådet til, – nemlig som en plattform for å angripe den jødiske staten i tråd med EUs såkalte «internasjonale parametere.» Dette dreier seg om en samling av Israel-kritiske dogmer som siste ble samlet sammen i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 som president Obama unnlot å nedlegge veto mot lille julaften i 2016. Det var hans foreløpig siste spark til det jødiske folk og deres nasjonalstat.
I et innlegg i Sikkerhetsrådet rettet FN-ambassadør Mona Juul «krass kritikk mot Israels utvidelse av bosetninger og riving av palestinske boliger,» leser vi i norske medier. «Juul konstaterte blant annet at Israel konsekvent nekter å etterleve FN-resolusjon 2334 fra desember 2016, som krever øyeblikkelig byggestans i bosetningene. I 2020 ble det satt en ny og svært bekymringsfull rekord i antallet nye boenheter som ble kunngjort eller bygd i bosetningene,» slo Juul fast. Hun kritiserte også Israel for å rive et høyt antall palestinske bolighus og gjøre mange palestinere hjemløse, blant annet i okkuperte Øst-Jerusalem. «Utkastelsen av palestinske familier i Sheikh Jarrah og andre områder av Øst-Jerusalem er også bekymringsfull. Dette bidrar til en mer utrygg situasjon og undergraver utsiktene til en framtidig og sammenhengende palestinsk stat,» sa Juul. Den israelske bosetteraktiviteten i okkuperte palestinske områder er ulovlige i henhold til internasjonal lov. Utvidelsen av bosetninger, riving av hus og alle voldshandlinger mot sivile må stanse, sa Norges FN-ambassadør.»
Det finnes ikke saklig dekning for noe av det som Regjeringen ved sin FN-ambassadør her anklager staten Israel for. Det er alt sammen gjentakelser av gamle og for lengst tilbakeviste beskyldninger, som ikke bare er Israel-kritiske, men som i innhold og konsekvens også har en klart antisemittisk slagside. Det er en tragisk utvikling at Norge på denne måten stiller seg utenfor det fredsarbeidet som pågår i Midtøsten og heller velger å gjøre seg til talerør for en mislykket og konfliktskapende prosess mot den jødiske staten. Ingen andre stater i verden behandles på denne måten av norske myndigheter som her klart forskjellsbehandler Israel.
Etter at Norge under den forrige regjeringen ga avkall på rollen som nøytral fredsmekler i den arabisk-israelske konflikten, og sluttet seg til den Israel-kritiske politikken som især kommer til uttrykk fra EU og et flertall av medlemstatene i FN, har vi til stadighet fått høre innlegg i Stortinget og andre steder som gjentar påstander om israelske brudd på folkeretten i «okkuperte palestinske områder.» Anklagene retter seg først og fremst mot at israelere har bosatt seg i Judea, Samaria og i Øst-Jerusalem, hvor det hevdes at jødisk bosetting er «i strid med folkeretten.»
Men faktum er at det eksisterer ingen bestemmelse i folkeretten som forbyr jøder å bo noe som helst sted i denne verden. I de nevnte områdene finnes det to internasjonale avtaleverk som regulerer overhøyhet og forvaltningsansvar. Det er Fredsavtalen mellom Israel og Jordan fra 1994 som i detalj fastsetter den internasjonalt anerkjente statsgrensen mellom de to land, og dermed utstrekningen av det territoriet hvor de to statene kan utøve suverenitet, og Oslo-avtalene. De fastsetter i detalj den geografiske avgrensningen mellom de områder som etter avtale skal ligge under Den palestinske selvstyremyndighetens lokalforvaltning, og de områdene som skal ligge under israelsk forvaltning og lovgivning. Det er dette som er gjeldende folkerett i det området. Norge har ved sin påtegning av Oslo-avtalene som vitne, akseptert deres gyldighet.
Det finnes ingen «okkuperte palestinske områder» i folkerettens forstand. Det forhold at Israel gjennom mer enn et halvt århundre med tålmodighet har avventet et arabisk uttrykk for vilje til å avslutte den gamle konflikten med en fredsavtale og derfor har holdt en mulighet åpen til å gi deler av dette området en annen og avtalt rettslig status etter israelsk lov, kan ikke tolkes til å bety at det finnes et annet grunnlag for å etablere palestina-arabisk selvstyre innenfor dette området enn israelsk vilje til å tillate det.
Det er en feilslutning både fra norske myndigheters, EUs og FNs side at Israel ikke allerede utøver suverenitet i hele Judea og Samaria. Inngåelsen av Oslo-avtalene var en handling med hjemmel i Israels suverenitet over hele landet frem til statsgrensen mot Jordan. Dersom Israel ikke har og kan utøve slik suverenitet, ville Oslo-avtalene være inngått i strid med folkeretten. Det samme ville freds- og grenseavtalen med Jordan være. Bare folkerettslig anerkjente stater kan inngå grensetraktater som fastsetter den territoriale grensen for deres utøvelse av suverenitet. Hvilken nasjonal lovgivning disse statene deretter gjør gjeldende innenfor det territoriet de utøver suverenitet over er helt opp til dem selv å bestemme. Ingen utenforstående så som Norge, EU og FN har noen rett til å blande seg inn i det spørsmålet. Når Norge er med på å finansiere gateopptøyer rettet mot den israelske regjeringen er også dette i strid med folkeretten. Norges høyprofilerte angrep på Israel i Sikkerhetsrådet burde derfor føre til reaksjoner her hjemme.
Når norske myndigheter i stedet for å gå stille i dørene, skaper en dramatisert forestilling mot Israel i FN, er dette en behandling av den jødiske staten som ingen andre stater med tilsvarende intern etnisk basert konflikt er gjenstand for. Foruten å være i strid med internasjonalt anerkjent definisjon på en antisemittisk handling, er en slik diskriminerende behandling av en medlemstat i FN, også en klar overtredelse av FN-paktens formål og prinsipper som blant annet fremhever medlemstatenes suverene likhet og det derav følgende forbudet mot innblanding i andre staters indre anliggender.
Fra israelsk side setter diplomatiske hensyn en grense for hva som kan påtales overfor norske myndigheter i en slik sammenheng. Israel er dessuten ikke utilfreds med at Norge frivillig stiller opp som «internasjonal pensjonskasse og sosialkontor» for tilårskomne, men ennå aktive palestina-arabiske terrorister. Her spørs det bare hvor lenge «fordelen oppveier ulempen.» Det er i Norge det må ryddes opp blant en inkompetent og privatpraktiserende utenriksledelse.
