Det at barn mistrives i skolen er en av de største samfunnsutfordringene vi har. Det er ikke rart at mange faller fra når de skal starte på videregående skole om de aldri har følt seg hjemme eller blitt tatt vare på i det tidlige utdanningsløpet.
Av Helge André Njåstad, Stortingsrepresentant for FrP
Verst av alt er at vi har barn som blir utsatt for fysisk og psykisk mobbing hver eneste dag.
En gang hørte jeg politikere med et slagord om at «skolen skal være en plass og lære ikke være». Jeg kunne ikke vært mer uenig. Det beste vi kan gi barna våre og samfunnsøkonomien, er trivsel i skolen. Alle skal føle seg velkommen uansett bakgrunn, kunnskapsnivå, språkferdigheter, eller ulike utfordringer. Alle barn skal føle seg godt mottatt, ivaretatt og velkommen på skolen fra første skoledag til den siste dagen på Vgs.
Mandag 16. august er det skoleoppstart for mange barn. Det er et godt tidspunkt for oss politikere å formidle vår nulltoleransen for mobbing. Vi politikere må sette en standard for hvordan man omtaler og behandler medmennesker og vi kan ikke akseptere at barn er redd for å gå på skolen.
I vinter skrev jeg en kronikk om viktigheten av toleranse etter at en SSB undersøkelse viser at nordmenns toleranse, for nye landsmenn, heldigvis har gått i riktig retning.
Jeg håper den økte toleransen også gir et større rom for forskjellene det er blant oss nordmenn. Vi peker ofte på at vi skal akseptere folk som ser annerledes ut, mens vi glemmer å tolerer forskjellene som er blant oss individer uavhengig av etnisitet. Det å se styrken i at barn og voksne kommer med forskjellige egenskaper og bakgrunn gir et bedre samfunn der vi alle føler oss velkommen. Det er mye god samfunnsøkonomi og lyse muligheter i det.
Jeg håper alle politikere, og særlig de som styrer kommunene, følger godt med på trivselen i skolene sine. Det er også et klart brudd på utdanningsloven dersom mobbesaker blir liggende i skuffen.
Vi har alle et ansvar for å sørge for et trygt læringsmiljø. Elver, foreldre, lærere og skoleledelse. Likevel er det helt avgjørende at politikere lokalt og sentralt engasjerer seg i hverdagen til barna, på like linje med at man følger med på standarden på veier eller sykehjem. Det kan ikke være sånn at enkle byggesaker eller standarden på gatekjøkken står høyere på prioriteringslista enn mobbesaker.
Dessverre ser jeg at mange av disse sakene blir skjøvet på og blir liggende urørt, som om ingen eier ansvaret. Det burde vært straffbart.
Jeg håper vi politikere gjør en jobb for barna våre de kommende ukene og setter nulltoleranse for mobbing på dagsorden. Skolen skal være en plass man vil være og det kan vi politikere påta oss et ansvar for.
