Klimadebatten har blitt en så stor konkurranse i å grønnmale seg selv, at det går på bekostning av klimatiltakenes effekt og skattebetalernes penger.
Av Terje Halleland, medlem av Stortingets energi- og miljøkomité for Frp
Det har den siste tiden vært mye snakk om Regjeringens storsatsning på elektrifisering av norsk sokkel. Både Regjeringen og opposisjonen har heiet det frem, og skal bruke nesten 50 milliarder kroner på elektrifiseringen. Derimot sier fagfolkene at klimaeffekten vil være nærmest fraværende. Gassen som ikke brennes på norsk sokkel, vil heller eksporteres ut av landet og føres på et annet lands klimaregnskap. De globale utslippene vil være de samme, samtidig som den norske statskassen har blitt 50 000 millioner kroner fattigere
Blir elektrifiseringen gjennomført som tenkt vil vi stort sett fjerne kraftoverskuddet som finnes i markedet i dag, og som har sørget for mye og billig tilgjengelig kraft.
Det vil redusere Norges attraktivitet for nyetableringer innen kraftintensiv industri, noe som vil være særdeles uheldig i en tid hvor etterspørsel etter kraft er svært stor og som kan gi oss betydelig verdiskapning og mange nye arbeidsplasser. Vi ser ønske om nyetableringer over hele landet av blant annet selskaper som ønsker å starte opp med blant annet batteriproduksjon eller datalagring.
Saken om elektrifisering av norsk sokkel handler ikke bare om at det er dårlig klimapolitikk, men det symboliserer en holdning i klimasaken som man heller bør være mye mer bekymret for. Mye kan tyde på at politikere fremfor alt ønsker å fremstå som at de tar klimakrisen på alvor, i stedet for å bruke pengene på tiltak som gir mest effekt. Klimadebatten har utviklet seg til å handle om hvem som kan bruke mest mulig penger, uten at tiltakene verken konsekvensutredes eller har noen beviselig effekt.
I stedet for å satse på tiltak som både kan bidra til styrket økonomi og god klimaeffekt, velger heller de andre partiene på Stortinget å konkurrerer i hvem som ser mest grønne ut. Så lenge politikere bryr seg mer om å bli oppfattet som klimavennlige, i stedet for å faktisk være det, så vil symbolpolitikken overgå gode klimatiltak. Dette gjør de ved å påføre skam og dårlig samvittighet mot folk som spiser kjøtt eller kjører bil. Dette blir bare en dråpe i havet, når man ser på det store bildet. For å stanse klimakrisen er vi avhengig av å iverksette tiltak som faktisk gir effekt, fremfor tiltak som ser ut til å gi effekt.
Eksempelvis blir stadig flere partier med negative til oljeboring. Av mange oppfattes olje og gass som en klimafiendtlig energikilde, til tross for at norsk olje og gass river ned kullkraftverk i Europa, samtidig som oljenæringen er den største bidragsyteren til norsk velferd. Når vi erstatter kull, som er klimaverstingen i Europa, med norsk olje og gass, så kutter man 300m tonn co2 globalt. Det tilsvarer seks ganger Norges totale utslipp.
Politikk handler om å prioritere. Derfor er det viktig at vi bruker pengene våre på en måte som gir mest mulig utbytte. I en så viktig sak som klimasaken så kan vi ikke tillate oss å prioritere følelser foran fakta og fornuft.
