1. mai er en dag jeg har et problematisk forhold til. Egentlig er dette en dag som skulle ha markert menneskeretter, likeverd og respekt for hverandre. Men, det gjør den i svært liten grad.
I stedet er dagen, i alle fall i Norge, blitt brukt til å markedsføre Arbeiderpartiet og LO, som har hatt en form for monopol på denne dagen, gjennom generasjoner.
Og hvorfor skal Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere, markere seg som en politisk organisasjon for Arbeiderpartiet, når den skal verne om alle arbeidstakere, uavhengig av partitilhørighet?
Og er det egentlig lett å identifisere seg med eliten i dette partiet, når de lever på en sky fjernt fra folk flest?
Sjefen for NRK, Thor Gjermund Eriksen, er tidligere Arbeiderpartimann – nå SV, og hever godt over 3 millioner i lønn. En lønn som det norske folket betaler han over NRK-lisensen, som han nå attpåtil vil øke.
Eller hva med sjefen selv, Jonas Gahr Støre, som har en reell formue på flere hundre millioner, samtidig som han vil innkreve betydelige skatteøkninger som går ut over de som har minst fra før. For ikke å snakke om sjefen i Europarådet, Thorbjørn Jagland, eller NATO- sjef, Stoltenberg som hever skattefri millionlønn, bor i det andre vil kalle slott, og med mange tjenestefolk under seg.
Er det denne «arbeiderklassen» vi skal hylle?
Og hvorfor er både LO og Arbeiderpartiet, riktignok i likhet med de fleste andre partier her til lands, så påfallende fraværende i den virkelige menneskerettsdebatten? Den som rammer titusenvis av egne borgere!
Utlandet har for alvor begynt å se den, men i Norge følger makthaverne strutsens eksempel: stikker hodet i sanden.
Marius Reikerås
Menneskerettighetsjurist