Den norske kirkes nye preses biskop Olav Fykse Tveit hadde ikke sittet lenge i stolen før han fortsatte sin demagogiske anti-israelisme som han er kjent fra som leder i Kirkenes Verdensråd.
Av Erik Selle, partileder Partiet De Kristne (PDK).
Biskopen kommenterte i sin tid Jerusalem som Israels hovedstad på følgende måte: «Israels erklæring av Jerusalem som sin hovedstad er som om Norge skulle erklære Göteborg som sin hovedstad. Man kan ikke legge hovedstaden i utlandet». Biskopens synspunkt er neste morsom, om det ikke hadde vært så alvorlig, men det er åpenbart en politikers uttalelse og ikke en teolog.
Dette ville stå til stryk i både Kirkehistorie og GT-fagene på teologisk fakultet. Jødene kan ikke ha noen rett til det jødiske kvarteret, Vestmuren og boligene i bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem fordi dette har de stjålet fra palestinerne, sa han videre. Det er en surrealistisk uttalelse. Gatene hvor Jesus gikk i jødeland, 600 år før islam og 1964 år før etableringen av et «palestinsk folk» gjennom terrororganisasjonen PLO, er altså ikke lenger jødisk og israelsk. Kjære biskop, dette er stryk i alle fag og disipliner, for ikke å snakke om vett og forstand. Biskopen er også eksponent for den såkalte palestinismen innenfor teologien, som enkelt forklart er en politisk doktrine for å delegitimere Israel kledd i teologisk drakt.
Nå har Kirkenes Verdensråd (KV) sendt et brev til EUs utenriksministre hvor organisasjonen legger press på EU for å iverksette sanksjoner mot Israel hvis regjeringen utvider suverenitet over jødiske områder i Judea og Samaria. Dersom Israel normaliserer (KV bruker ordet annekterer) disse områdene, må sanksjoner fra EU mot Israel implementeres. Mens kristne slaktes og drepes i Nord-Nigeria, sitter i konsentrasjonsleirer i Kina og Nord-Korea, forfølges, tortureres og drepes i Iran, Saudi Arabia og under den Palestinske Selvstyremyndighet, grovt undertrykkes og diskrimineres i Pakistan, Sudan og andre land, så er det altså israelsk råderett over Judea som er sentralt fokus hos biskopen og hans forrige arbeidsgiver KV.
Begrepet «annektering» brukes bevisst. Dette ordet brukes normalt om en situasjon hvor en part angriper, okkuperer og siden innlemmer et område i eget land. Det er historisk og folkerettslig ikke situasjonen i Judea og Samaria for Israel. Og det blir ikke mer sannferdig uansett hvor mange ganger og hvor systematisk det gjentas. Det britiske palestinamandatet til opprettelse av et jødisk nasjonalt hjemland, ble opprettet fordi det internasjonale samfunnet og Folkeforbundet erkjente at jødene hører hjemme i Judea, som av Keiser Hadrian fikk betegnelsen Palestina nettopp for å vaske vekk den historiske kjensgjerning at dette er jødenes land. Det lykkes keiseren ikke med.
En arabisk stat, Jordan, ble opprettet i mandatområdet øst for Jordanelven, og araberne selv sa nei til en tredje stat og en arabisk stat nummer to i Judea og Samaria. Jordan okkuperte Judea og Samaria i 1948, i en okkupasjon og annektering ikke anerkjent av det internasjonal samfunn med unntak av Pakistan og Storbritannia. Israel tok tilbake dette området i en forsvarskrig i 1967, og har derfor full rett på dette området som var deres i utgangspunktet slik det folkerettslig var fundamentert i San Remo konferansen i 1920 og i Folkeforbundets mandatbeslutning i 1922.
Vestbredden er Bibelens kjerneland, og i aller høyeste grad fundamentert i jødisk historie. Derfor er Israel der det ligger i dag. Historierevisjonisme vil ikke gi fred, selv om det kommer fra biskoper og kirkesamfunn. Jeg håper ikke biskopen egentlig vil assosieres med kirkens tragiske antisemittiske historie og arv. Oslo-paradigmet hvor hoved-tesen var land for fred, har ikke gitt fred.
Normalisering av Judea og Samaria kan absolutt være vegen å gå. Gaza grenser til Egypt, og kan utvikle seg i den retningen. Den arabiske befolkning på Vestbredden vil kunne finne fred, fremtid og håp i samarbeid med Israel hvis de legger ned drømmen om et jøderent Midtøsten uten Israel.
