Med henvisning til en uttalelse fra FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, nordmannen Tor Wennesland, slo avisen Jerusalem Post den 19. desember fast at: «Det er moralsk frastøtende å anklage ofrene på grunn av deres bosted, arbeidsplass og reisevei. Når et angrep avfeies fordi det er rettet mot en «bosetter,» er dette kanskje bare et lite skritt nedover den velkjente glatte skråningen. Lenger nedover skråningen finner du angrep på alle israelere og jøder overalt, og til sist vil ingen tilhenger av noen religion være trygg. Verden må ta dette alvorlig og støtte Israel i kampen mot terrorisme.»
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Foranledningen var Wenneslands omtale i en rapport til FN av en arabisk terrorhandling med drap på en sivil israeler, på en måte som kunne oppfattes som om han la ansvaret for terrorhandlinger mot israelere på ofrene («settlerne») som forsvarte seg mot terroristene og ikke på gjerningsmennene. Det er oppsiktsvekkende at det skal være nødvendig å påpeke slike selvfølgeligheter overfor en norsk «diplomat» som har tjenestegjort i en rekke sentrale verv med tilknytning til Midtøsten i flere tiår. Men Wennesland, som i dag tjenestegjør for FN, fremstår nå, sammen med sin kollega og nære medarbeider, FN-ambassadør Mona Juul, som representant for alt som er feilslått i Norges og FNs Midtøsten-politikk.
Med sine innlegg i Sikkerhetsrådet hvor ambassadør Mona Juul gjentar og støtter seg på Wenneslands ubalanserte og tendensiøse anklager om «bosettervold» og andre «ulovligheter,» tegner hun et falskt bilde av situasjonen i landet og et falskt bilde av gjeldende folkerett. Det har vært mange terrorangrep mot israelere dette året. Mye av dette kan føres tilbake til den fornyelsen av konflikten med løfter om økonomisk og politisk støtte til de palestinske organisasjonene som kom fra Biden-administrasjonen i USA. Mye kan også relateres til økonomisk og politisk støtte til lokale terroristgrupper som er kommet fra EU og Norge.
Når Norge i FN legger skylden på Israel og på jøder som bor i det landet hvor deres forfedre har bodd i tusener av år, og som ikke i noen sann folkerettslig sammenheng er «okkuperte palestinske territorier,» er det Norge, sammen med USA, EU og andre som skaper grunnlaget for den konflikten og de terrorhandlingene de anklager jødene for å stå bak. Dette falskneriet har historiske paralleller tilbake til oldtiden. Israelske medier sier at FN ikke er interessert i fred i Midtøsten, – bare i en palestinsk stat, og Norge følger ivrig opp med sin ekspertise og rause bevilgninger til alle som ikke vil Israel vel.
Det innlegget Norges FN-ambassadør avleverte i Sikkerhetsrådet på årets mørkeste dag, representerer et mørkt kapittel i Norges FN-historie. Det er en sentral del av det palestinsk-arabiske folks tragedie at sannheten om deres lidelser og årsakene til dem ikke blir fremlagt for verdensorganisasjonen, men blir pakket inn og fordreiet i en fremstilling som støtter opp om den terrorismen som dette folket lider under i likhet med terrorens jødiske ofre.
Den rapporteringen vi ser fra FNs spesialkoordinator for fredsprosessen har noe til felles med det vi stadig opplever fra mediene til de palestinske selvstyremyndighetene i Rām Allāh. Spesialkoordinatoren fortier og underslår i sin rapportering terrorangrep som i høst har vært rettet mot sivile israelere, blant annet i Hebron, men hvor de palestinske myndighetene publiserer en forfalsket fremstilling av hendelsene hvor de gjør terroristen til offer. Det som likner er spesialkoordinatorens forveksling av hvem som er offer og hvem som er terrorist. Slik bidrar han til å underbygge PLOs anti-israelske propaganda.
Det søkes skapt et inntrykk av at man på norsk side er balansert og objektiv i sin rapportering, når man i virkeligheten forsøker å lage kompromiss mellom sannhet og løgn. Den politikken skaper og forlenger lidelse og til å formidle den engasjerer norske myndigheter mennesker til å komme med utsagn som avisen Jerusalem Post oppfatter som moralsk frastøtende. Ærlige, informerte og rasjonelt tenkende mennesker må si seg enige med avisen i den karakteristikken.
Den lidelsen denne politikken påfører de arabiske innbyggerne i området, er Norge med sin feilslåtte Midtøsten- og bistandspolitikk og tendensiøse fremstilling i FNs fora medansvarlig for. Vi sitter fremdeles igjen med en følelse av uro over at norsk «Midtøsten-politikk» ikke har noe som helst med den virkelige Midtøsten å gjøre, men at den er konstruert og holdes ved like for å kunne manipulere en politisk opinion til å tro at norske myndigheter ved hjelp av kostbart diplomati og stort pengeforbruk spiller en konstruktiv rolle for internasjonal fred og sikkerhet. Men de gjør det motsatte. De sitter i til dels lukkede fora og i feighet sparker til et land som de vet ikke vil ta igjen med slike midler. Dette er virkelig en moralsk frastøtende politikk. Og norske statsfinansierte riksmedier følger opp ved å fortie.
Et faktum som avslører avstanden mellom norsk politikk og realitetene i Midtøsten er en nylig avholdt meningsmåling blant palestinske arabere i Jerusalem. Den avslører at 93% av dem foretrekker å leve under israelsk styre fremfor de palestinske selvstyremyndighetene som Norge finansierer. Men slike fakta har ingen plass i politikken til Norge, FN og EU. Norske riksmedier forteller unisont at disse menneskene lever under fremmed okkupasjon og ønsker frigjøring «fra elven til havet.» Slik fores det norske folk med tendensiøse påstander og rene løgner som fører til at svært mange nordmenn har kommet i skade for å tro at «tostatsløsningen» på grunnlag av «linjene fra 1967» vil være godt for disse menneskene. Det ville bli en katastrofe for den palestinsk-arabiske folkegruppen.
I Utenriksdepartementet finnes det imidlertid fremdeles enkelte som husker at «linjene fra 1967» i virkeligheten er våpenhvilelinjene fra 1948. De vet også at de linjene opphørte å eksistere da Israel og Jordan i 1994 inngikk freds- og grenseavtale i pakt med Sikkerhetsrådets Resolusjon 242. Avtalen, som avsluttet krigstilstanden mellom de to land, fastsetter «den permanente, sikre og anerkjente grensen mellom Israel og Jordan.» Å ville si opp den fredsavtalen og gjeninnføre disse «linjene» er det samme som å ville gjenåpne den krigen som de var våpenhvilelinjer under. Det har ingenting med fredspolitikk å gjøre. Norge har mye å rette på i sin utenrikspolitikk og norske medier bør gå i skammekroken. De svikter (mot betaling) sentrale prinsipper i journalistikken.
