Fremskrittspartiet mener at oljefondet fortsatt skal styres av fagfolk som vet hva de driver med. Oljefondets suksess skyldes at fagfolkene har tatt investeringsbeslutningene mens politikerne har holdt seg i bakgrunnen.
Av Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, stortingsrepresentanter Frp, finanskomiteen
Støre-regjeringen har til Financial Times signalisert at de ønsker å bruke oljefondet mer som et politisk verktøy, og i regjeringsplattformen skriver de blant annet at de skal legge til grunn et langsiktig mål om nullutslipp fra selskapene fondet investerer i, samtidig som de skriver at fondet skal være ledende i verden innen håndtering av klima- og naturrisiko. Dette signaliserer et brudd med linjen som har vært.
Den opprinnelige handlingsregelen fra Stoltenberg 1 la opp til at fondets avkastning kunne brukes til eksempelvis investeringer i infrastruktur samt skatte- og avgiftslettelser. Risikofulle klimainvesteringer og nullutslippskrav for eierskap er langt unna det opprinnelige formålet, som har vært å sikre fremtidige pensjoner, og at forvaltningen skal gjøres av profesjonelle med et mål om høyest mulig avkastning til moderat risiko.
Det er utallige grupperinger som jevnlig kontakter norske politikere med argumenter om hvorfor oljefondet bør investere mer i enkelte bransjer eller regioner av andre hensyn enn omtanke for avkastningen, eller styre klar av investeringer i enkeltland, enkeltregioner, enkeltbransjer eller en konkret arbeidsplass. Norske politikere bør være varsomme med å kaste seg på en slik karusell. Det er mye særinteressegrupper vil at vi skal investere mer eller mindre i, eksempelvis fornybar, klima, usunn mat, sukker og snop, biler, flyselskaper, alkohol. Listen kan gjøres lang.
Hvis oljefondet skal lytte mer til særinteressegrupper og investere ut i fra hva de liker og ikke liker, vil investeringsrommet krympe og risikoen gå opp. Det kan bety lavere overskudd og lavere verdiskaping. Det norske oljefondet har tapt milliarder på å trekke seg ut av blant annet tobakk, og det beviser at man må være på vakt mot nye særkrav eller å bruke fondet som et politisk verktøy, da dette fort reduserer avkastningsmulighetene.
Fremskrittspartiet mener at oljefondet skal sørge for høyest mulig avkastning til moderat risiko. Da må vi være varsomme med å komme med så mange politiske og velmenende begrensninger at våre barn og barnebarns fremtidige pensjonsforpliktelser ofres på godhetens alter. Hvis norske politikere begynner å bruke oljefondet til politikk og internasjonal moralisme, vil det bety lavere avkastning og mindre velferd for fremtidige generasjoner.
