Det nye politiske skillet går mellom tilhengere av nasjonalstaten og globalister, men på visse områder er det gamle skillet mellom sosialister og borgerlige nyttig å bruke.
Av Anders Tronstad, Tilbakevandringspolitisk talsmann for Selvstendighetspartiet.
Venstresiden er proffe på splitt-og-hersk-teknikker, især den såkalte salamitaktikken. Vi ser media og venstresiden bruke denne når det gjelder å fragmenter motstandernes politiske blokk.
Begrepet salamitaktikker (ungarsk: szalámitaktika) stammer fra 1940-tallet og ble popularisert av stalinisten Mátyás Rákosi til å beskrive hvordan han og det ungarske kommunistpartiet lyktes med sin plan for total makt i Ungarn. Rákosi selv har åpent forklart hvordan han knuste all motstand til kommunistpartiet ved å ødelegge den ikke-kommunistiske blokken ved å kutte dem i stadig mindre biter som når man kutter av skriver i en salami.
Han oppnådde dette ved å definere sine politiske motstandere som fascister, eller fascist- sympatisører og på den måten fikk han opposisjonen til å ta avstand fra sin høyre fløy. Så kjørte han samme taktikk mot det politiske sentrum og til slutt de mer moderate sosialistene slik at alt som var igjen var hans ideologiske allierte som var villige til å samarbeide med kommunistpartiet.
Vi ser denne taktikken hvert år rundt minnedagen for terrorangrepet den 22. juli i 2011, hvor ensamlet venstreside og pressekorps vil at man skal ta avstand fra “Breiviks tankegods”, og hansangivelige intellektuelle mentor Peder «Fjordman» Jensen. Faller man for denne fellen er neste steg at man skal ta avstand fra FrP som også feilaktig anklages for å ha inspirert Breivik. Neste stykke av salamien er nettavisene Resett og Dokument som angivelig på en eller annen finurlig måte også skal være med på å “normalisere Breiviks ideer.»
Anklagene mot alle disse aktørene er selvfølgelig bare fjas, men hvor mange av oss kan ærlig si at vi ville ha nektet å spille spillet da det raste som verst i de stormfulle dagene etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011? Der og da er det lettere å ta avstand, men det er en ʺslippery slopeʺ.
En annen front hvor salamitaktikker benyttes er reduksjonen av ytringsfrihet. Det er nesten bare Ytringsfrihetsforbundet som tør å ta et prinsipielt standpunkt og forsvarer ytringsfriheten til de som benekter veldokumenterte historiske folkemord, eller fremmer spinnville konspirasjonsteorier. Første bit av ytringsfrihets-salamien er i ferd med å bli skjært av. Borte er Voltaires “Jeg er uenig med hva du sier men jeg vil gå i døden for å forsvare din rett til å si det”.
De færreste er villig til å være like tøffe som Ytringsfrihetsforbundet og bære den sosiale kostnaden ved å være ytringsfrihetsfundamentalist. Mange patrioter drar derimot den røde linje ved neste slag:retten til religionskritikk og retten til å si “slemme ting” så lenge man ikke direkte oppfordrer til vold.
Det første slaget her gikk egentlig ved Alex Jones. Få kom til hans forsvar da han ble slettet fra internett av Facebook, Youtube, Twitter og Mailchimp. Da denne prøveballongen ikke sprakk visste big tech at de kunne slette brysomme stemmer fra sine plattformer uten at det ville bli for stor offentlig debatt.
Big tech og Britiske myndigheter prøvde seg i neste omgang på frilansjournalisten Tommy Robinson, men da nektet den patriotiske blokken å spille multikulturalistenes spill og i stedet for å fjerne Robinson i stillhet ble det en internasjonal skandale hvor til og med senatorer fra det Republikanske partiet i USA grep inn og krevde at hans ytringsfrihet og rettssikkerhet måtte respekteres.
Nå står snart Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) for tur med sin kommende rettsprosess for å haforbrutt seg mot “rasismeparagrafen.” Jeg er forsiktig optimist, og tror vi kan få se en Robinson- effekt om de skulle bli dømt.
Hvorfor skal du ta avstand fra noen du ikke har noe med å gjøre eller politiske aktører i inn- eller utland som er mer radikale enn deg? Merk at partiet Rødt aldri blir bedt om å ta avstand fra voldsgruppene Tjen Folket og Antifa som de fraterniserer med.
Merk også at ingen moskeer blir utfordret av den venstredominante pressen om deres tette forhold til Syria-terrorister, ledende medlemmer i Profetens Ummah og salafist-bevegelsen Islam.net.
Her må vi lære av venstresiden og ikke falle for deres salamitaktikker.