De som håpet at avsløringen av den tette forbindelsen mellom de palestinske «sivilsamfunnsorganisasjonene» og terroristorganisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP, skulle få politikere til å endre standpunkt, ble denne uken grundig skuffet av utenriksministeren og hennes representant i FN, ambassadør Mona Juul.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Sistnevnte annonserte i FN at Norge planlegger å være vertskap for den såkalte giverlandsgruppa den 16. og 17. november hvor det legges opp til en storstilt støttefest til de palestinske selvstyremyndighetene hvor Norge virkelig skal benytte anledningen til å ønske velkommen den amerikanske snuoperasjonen med ny støtte til de palestinske selvstyremyndighetene og de forhandlingene som havarerte allerede under Obama. Dette skjer samtidig med at FN-organisasjonen UNRWA holder sin donor-konferanse i Brussel hvor Norge vanligvis stiller opp med friske midler.
Utenriksministeren er tydelig på at hun ikke har til hensikt å akseptere en israelsk påstand om at hun (og hennes forgjengere) bidrar til å kanalisere bistandsmidler gjennom norske og andre frivillige organisasjoner til terrorvirksomhet. I Stortinget slo hun kategorisk fast at «sivilsamfunnet i Palestina spiller en sentral rolle for å fremme respekt for menneskerettigheter, folkeretten og demokratiske prinsipper. I denne konteksten bidrar sivilsamfunnet også til å ivareta rammebetingelsene for en forhandlet to-statsløsning, en sentral målsetning i Norges Midtøsten-engasjement. Derfor har Norge over tid vært en sterk støttespiller for palestinsk sivilsamfunn. Det vil vi fortsette å være.»
Som hennes FN-ambassadør fremholdt, bekrefter Norge sin støtte til «… en fremforhandlet tostatsløsning på grunnlag av 1967-linjene og relevante resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, inkludert Resolusjon 2334, folkeretten og internasjonalt omforente parametere.» Hun gjorde et særskilt poeng av at «tostatsløsningen er den eneste løsningen som vil sikre langsiktig stabilitet … .» Hva vet hun egentlig om det?
Dersom Norge mener at det ikke finnes noen annen løsning, hva er det da vi vil det skal forhandles om? Er det ingen i Utenriksdepartementet som husker at det i det avtalte forhandlingsopplegget som ble kalt «Oslo-prosessen» slett ikke var snakk om et ultimatum, men om frie forhandlinger som skulle munne ut i en fredsavtale som begge partene ville slutte seg til. Hvorfor har Norge senere valgt å gå inn for et diktat i stedet for forhandlinger? Er det kanskje fordi EU i sin tid ble tvunget til å mene det, og nå er det opportunt å mene det samme som EU?
Utenriksministeren ga oss grunn til å tro nettopp det da hun i Stortinget 10. november ble bedt om å forklare hvorfor Norge fortsatt gir støtte til palestinsk skolemateriell som forherliger terror og fremmer jødehat. Hun har selv tidligere påtalt dette overfor sin forgjenger hvor spørsmålet var hva som kunne gjøres «for å bidra til at skolepensumet har en fredsbyggende effekt?»
I Stortinget 10. november greide hun å legge vekt på at den EU-rapporten om de palestinske skolebøkene som kom i sommer, viser at det skal ha forekommet enkelte forbedringer. Det rapporten faktisk bekrefter er at det i skolemateriellet fremdeles finnes grove eksempler på antisemittisk og anti-israelsk agitasjon som barna læres opp til. Utenriksministeren ville imidlertid heller bruke forekomsten av mulige «forbedringer» som grunnlag for å fortsette norske bevilgninger til antisemittisk skolemateriell. Hun ville overhode ikke akseptere en beskrivelse av den aktuelle undervisningen av skolebarn som antisemittisk, hatefull og anti-israelsk. Her er det ikke fakta som teller.
Vi er ikke overrasket over at Regjeringen velger en Midtøsten-politikk hvor den distanserer seg fra regionens eneste vestlig-orienterte demokrati og i stedet søker å tale de radikale islamistenes sak. Den politikken er en logisk følge av at norske myndigheter har valgt å tilpasse seg EUs felles Midtøsten-politikk i en grad som er sjelden selv blant EU-land. EU-politikken på dette området har sine røtter tilbake til1970-tallet da de europeiske landene ble truet av olje-embargo og terror om de ikke støttet PLOs sak, noe de gikk med på og siden har holdt fast ved.
Men det er ikke en politikk som vi stå seg inn i fremtiden. Det skjer en utvikling i Midtøsten som taler imot å satse på kortsiktige politiske gevinster. Den gamle arabiske og islamistiske terrorismen som middel til å oppnå fordeler, er ikke bærekraftig og går mot avvikling i land etter land. Normaliseringen gjennom Abraham-avtalene som flere arabiske land nå velger å satse på peker mot en fremtid hvor terrorismen er et historisk tilbakelagt stadium.
Også de palestinske araberne ser nå frem til en hverdag hvor velstandsutvikling trumfer religiøse dogmer. Norge gjorde en tabbe da vi på 90-tallet gikk med på å lede giverlandsgruppas innsats for å finansiere «statsbyggende» tiltak i de selvstyrte palestinske områdene. Det vil være politisk vanskelig å komme seg ut av den fella uten å måtte innrømme at hele det gamle prosjektet med å bygge opp en palestinsk statsforvaltning har vært en fiasko som endte i korrupsjon, maktmisbruk og sosial og økonomisk tilbakegang for den palestinsk-arabiske befolkningsgruppen.
Den var tidligere den mest velstående blant de arabiske folkegruppene. Vårt råd er derfor fremdeles at myndighetene av hensyn til de palestinske araberne som lider under et grovt lokalt vanstyre, heller velger å innrømme forholdet enn å la dette folket lide i enda dypere fornedrelse.
Foto: IDF
