På en snarvisitt i Tromsøbyen passerte jeg det gamle politihuset, i et strøk hvor det nå er blitt NAV-kontorer. På gatehjørnet her var en bilist uheldig å skade en due som spaserte i gata, uten at bilføreren kan belastes, slik jeg som forbipasserende så det. Den skada dua karret seg til fortauskanten.
Av: Dagrunn Grønbech, Bodø.
En kvinne i bil hadde også sett hendelsen. Hun stoppa umiddelbart og begynte å ringe rundt for å finne fuglehjelp. En forbipasserende med hund, hjalp til med forslag, var avventende, men beklaget omsorgsfullt overfor oss at han måtte videre. Telefonkontakter til dyrebeskyttelsen ga ingen svar, men så kom det ut av NAV-bygningen en som ville hjelpe. Hun gikk tilbake i bygget og fant vaktmesteren. Før kvinnen som hadde forsøkt å finne hjelp over telefonen, kjørte videre, overleverte hun meg en brødskive som skulle gis til dua der den lå. Vi tenkte også på at den ville trenge vatn. Imidlertid kom vaktmesteren. Han kontakta en annen mann som kom kjørende i bil. Disse to ble stående å overveie situasjonen, med en skada due som lå ved siden av en brødskive. Dette kunne jeg observere på min videre ferd, mens jeg filosoferte over at jammen er Tromsø byen med et stort hjerte, som kan engasjere seks personer til å stoppe opp i omsorg for ei skada, lita due.
Hvordan det gikk med dua, vet jeg ikke. Men jeg er glad og imponert over å ha møtt så mange omsorgsfulle mennesker på et gatehjørne i ishavsbyen Tromsø, som viste barmhjertighet for ei lita due som lå i rennesteinen. Fuglen ble i øyeblikket symbolet på en fredsdue, som et bevis på at fred kan skapes mellom folk.
I ettertid har jeg reflektert over at så mange forbipasserende så tydelig viste empati for en skadet fugl. Og jeg betviler ikke at vi ville gjort det samme dersom dette hendte et menneske som sto på et gatehjørne og trengte hjelp, selv om noen som lever på gata vil erfare at mange bare løper av sted, uten å se.
Empati kommer av gammelgresk empatheia og viser til evnen om å kunne sette seg inn i andres følelsesliv. Empati er beskrevet som noe dypt menneskelig og som skiller mennesket fra dyr. Medfølelse baseres på tankeevne og vilje til refleksjon, som kreves for å kunne sette seg inn i den andres sted eller situasjon. Dette peker igjen mot interessen for å ta den andres perspektiv. Empati kan sammenholdes med å ville og ønske det gode for den andre, sett som et medmenneske og som sin neste. I forlengelsen skapes et tillits forhold, som gjør at vi kjenner oss trygge i samvær og i møter med hverandre. Empati knyttes da til mennesket som et sosialt vesen og som intuitivt søker å ivareta og beskytte ikke bare seg selv, men i tillegg andre og hverandres interesser og behov. Slik bygges tillit ved å vise ansvar. Ingen blir dermed nok i seg selv, men også ansvarshavende for sin nestes ve og vel, som seg selv.
Empati knyttes gjerne til omsorg som et feminint ladet begrepet, slik det også knyttes til omsorgsyrker. Empati viser til noe hederlig og høyverdig, som en verdi vi kan være takknemlige for gjenspeiler vår velferdsstat som ivaretar både unge og gamle i alle livets faser.
En person uten empati er en ensom og syk person, uten å være i stand til å elske sin neste som seg selv. Dersom en slik person kommer i maktposisjon, framkommer despotiske trekk som er farlige og ødeleggende. I en krigssituasjon blir gode og omsorgsfulle hensikter ødelagt mellom naboer og venner. Og det tar mange år å gjenopprette tilliten, som tapes i konflikt dersom samtalen ikke gis rom for dialog.
I en anspent situasjon med krigen i Europa så nært innpå livet, ga møtet på gatehjørnet i Tromsø et håp om at vi alle innerst inne, ikke ønsker å skade noen og at vi dypest sett ønsker å lindre smerte og vise hverandre omsorg og kjærlighet. I så måte kan dette uformelle møtet rundt en skadet due på et gatehjørne, henspeile på denne fuglen som et fredssymbol – som en fredsdue, slik verden så sårt trenger den nå.
Nå som Europa brenner, må vi kanskje igjen ta fram forfatteren Arnulf Øverlands dikt fra 1937 som heter Du må ikke sove.
