Jeg er lei meg. Jeg er lei meg, fordi de som sliter fortsetter å slite. Jeg er lei meg for at rusavhengige skal måtte fortsette å bli straffet for noe de ikke kan noe for.
Av Mikkel Sibe, senterungdommen i Akershus
Akkurat nå er jeg også lei meg, på vegne av alle de som kjemper for en bedre hverdag for våre aller svakeste. Hvorfor fortsetter vi å se ned på de som allerede er på skråplanet? Har ikke de opplevd nok nå? Er det ikke på tide å strekke ut en hånd og si ‘’ jeg ser deg’’?
Det er akkurat derfor jeg fremmet en resolusjon på Senterungdommens landsmøte, for å vise at vi også ser de aller mest vanskeligstilte i samfunnet. Dessverre ble den stemt ned, og politikerhjertet mitt stupte dermed ned i bakken med hodet først. Det stemmer at vi har politikk på det, med hurdalsplattformen i bakhånd. Derimot er det noe annet å skulle utføre dens punkter i praksis. Det er derfor jeg er lei meg, for de som både sliter, er pårørende og samfunnet rundt.
Jeg mener at ruspolitikken som føres i dag rammer skjevt, og det kan vi ikke sitte å se på. Vi kan ikke fortsette på den linjen vi i dag fører. Rus er nemlig et samfunnsproblem som ofte rammer mer enn bare den som er avhengig av det. Vi må derfor begynne å se på hvordan vi kan gå inn, før avhengigheten rekker å ta form.
En måte vi kan gå frem, er ved å legge til rette for økt satsning på godt forebyggende arbeid og gode behandlingstilbud. Samtidig kan vi forsørge at de som allerede er på vei til å falle ut, ikke blir møtt med skam. Heller bør de møtes på en måte som gjør at de ikke faller lenger ut på skråplanet. Selv er jeg av den oppfatning at de som har det vanskeligst skal møtes med en respektfull og human behandling, da en behandling som verken oppleves som krenkende eller nedverdigende.
Videre er vi nødt til å styrke det behandlingstilbudet som finnes i kommune-Norge. Vi må tilrettelegge for at kommunene selv kan jobbe for gode rusfrie arenaer og med et godt forebyggende arbeid. Fra ecstasy til alkoholproblemer, så må vi jobbe forebyggende. Jeg mener at vi per dags dato bygger på en linje som er uheldig for mange, og gjør at de som sliter mest fortsetter å slite. Vi må snu, og vi må snu nå!
Et annet felt innenfor rusdebatten, er LAR. LAR, eller legemiddelassistert rehabilitering, er et livreddende og viktig tilbud som bør utvikles. Dette la også resolusjonen til rette for. LAR er nemlig et tilbud hvor mange rapporterer om en opplevelse av nedverdigende, stigmatiserende og dårlig behandling. Hvordan skal nedverdigende, stigmatiserende og dårlig behandling gjøre at noen får et godt liv?
Og før noen påpeker det; ja, fri flyt er ikke et alternativ. Derimot bør de som sliter ikke møtes med bøter, rulleblad og straff. Heller bør de møtes med et forpliktende tilbud om hjelp og oppfølging. Vi kan ikke fortsette å straffe noen for noe de ikke kan noe for. Mange prøvde det kanskje på fest eller andre steder, og har møtt en spiral hvor det kun har gått nedover.
Vi har et ansvar for å etterstrebe bedre ruspolitikk i Norge, slik at ikke unge detter utenfor og de som er på skråplanet blir møtt med hjelp og ikke straff. Jeg mener også at vi har et ansvar for å sikre at det som står i hurdalsplattformen blir fulgt opp, og at vi tilrettelegger for en LAR-reform som sikrer at alle får den behandlingen de sårt trenger. Vi må ha en større satsning på rehabilitering, og legge til rette for at alle mennesker har muligheten for å komme ut i arbeid og få et verdig liv.
Så jeg gråter i kveld en tåre, for alle de som må fortsette å kjempe. Alle de som bruker kroner og øre på noe de trenger for å overleve. Vi må handle nå, for sannheten er; de som sliter, de er ikke syke. Heller har de kanskje bare hatt det for tøft i livet.
