Et system som nærmest tvinger likeverdige foreldre inn i ulikeverdige foreldreroller etter et samlivsbrudd, skaper mange unødvendige foreldretvister som dessverre rammer barna mest. En ny barnelov er nylig kommet på plass. Den er et steg i riktig retning.
«Det gjelder også kampen for likestilling og for barnas beste. Dette arbeidet har vært drevet av enkeltmenneskers sterke vilje og utholdenhet. Etter hvert har hele samfunnet (…) fulgt etter – så vi sammen har kommet et stykke videre som nasjon. Men samfunnet er i stadig endring. Og arbeidet er ikke gjort en gang for alle.»
Utdraget er fra Kong Haralds nyttårstale. At Hans Majestet setter barna i sentrum i sin nyttårsappell, er prisverdig. Begrepene «barnas interesser» og «barnas beste» er gjerne noe alle snakker varmt om, som vi liker å løfte fram i festtalene og i polemikken med politiske motstandere på Dagsnytt 18.
Hva ligger egentlig i barnas interesser? Det grunnleggende for et hvert barn er å ha god og regelmessig kontakt med begge foreldre – uavhengig av foreldrenes samlivsstatus. Både FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon slår dette fast.
I Norge er det uttalt offentlig politikk at foreldre skal være likestilte og dele på ansvar, rettigheter og plikter overfor felles barn – så lenge mor og far er ektefeller eller samboende. Om det så oppstår et samlivsbrudd, er det mulig i Norge at barnet i praksis mister den ene omsorgspersonen og rollemodellen sin med et pennestrøk. Dette har vi i F2F sett i en årrekke, og det er i slike tilfeller vi skulle ønske at begrepet «barnets interesser» ble etterlevd og fulgt opp i begrepets riktige mening.
Ifølge NOU 2017:8 har antall foreldretvister for retten økt med 8,9 prosent i perioden 2009-13. Ut fra F2Fs kollektive erfaring skyldes økningen i hovedsak at den ene av foreldrene som har etablert et solid forhold til barna sine, blir satt på sidelinjen om samlivet med den andre av foreldrene skulle ryke. Hvem ønsker eksempelvis frivillig å sette seg i en situasjon hvor den ene forelderen med loven i hånd kan ta med seg barna og flytte til en annen kant av landet – uten å ta hensyn til barnets rett til omsorg fra begge foreldre og familiegrener? Barnelovens bestemmelser på området er fremdeles dessverre ikke en god motivator for likeverdig foreldresamarbeid.
Hvert år er det anslagsvis 2500 foreldretvister i norske domstoler. Flertallet kunne vært unngått med et lovverk som i tilstrekkelig grad setter barna først og motiverer foreldre til samarbeid og konfliktløsning til beste for alle parter – ikke minst for barna.Det er totalt meningsløst at ressurssterke foreldre som er gode omsorgspersoner og som tidligere har samarbeidet godt om barna, skal ende opp som motstandere i en opprivende og ressurskrevende rettsprosess, når det åpenbart er best for barnet å ha regelmessig kontakt med og omsorg fra begge foreldrene.
I medhold av den nye barneloven som nylig trådte i kraft, kan ikke den ene forelderen flytte med barna uten å ha varslet den andre minst tre måneder i forveien. Dersom foreldrene ikke er enige, skal flyttespørsmålet bringes inn for mekling. Det er også kommet på plass mer effektive tiltak for å kreve inn tvangsbøter ved samværssabotasje. I tillegg har Stortinget for første gang fastslått at et barn har rett til to foreldre, og bestemt at felles foreldreansvar gjelder uavhengig av foreldrenes samlivssituasjon.
I tillegg har Stortinget bedt regjeringen gå gjennom de økonomiske støtteordningene for aleneforsørgere og vurdere endringer som fjerner økonomiske insentiver til å velge bort delt bosted, som er barnelovens terminologi for likeverdig foreldreskap.
Alle endringene er noe vi ønsker velkommen, selv om vi gjerne skulle sett at enda flere av barnas interesser ble tatt på alvor.
Bare så det er sagt: F2F er ikke opptatt av likestillingsspørsmål, men utelukkende hva som er barnets beste. I normaltilfellet innebærer det mest mulig samlet foreldrekontakt og at barnet får beholde begge foreldre som hverdagsressurser. Vårt mål er en barnelovgivning som belønner samarbeidende foreldre, og som respekterer barnets ugjendrivelige krav og ønske om å få beholde begge foreldrene – også når de slutter å være kjærester. Så lenge barneloven og systemet rundt ikke fullt ut anerkjenner dette grunnleggende prinsippet, vil det fortsatt være flust av unødige foreldrekonflikter.
John Michal Sørensen
Leder i Foreningen 2 Foreldre (F2F)