I den nye åndsverkloven har Stortinget økt antall rettighetshavere med rett til kompensasjon for privat kopiering betydelig, og samtidig innført rett til rimelig vederlag. Men da Kulturbudsjettet for 2019 ble lagt frem, var det uten nye midler til å kompensere med.
– I praksis betyr dette et kutt i den eksisterende ordningen, påpeker styreleder i Norsk Komponistforening, Jørgen Karlstrøm.
Denne våren vedtok Stortinget ny åndsverklov, som trådte i kraft 1. juli. Lovverket regulerer blant annet den enkeltes rett til kopiering av åndsverk til privat bruk, og kompensasjon til rettighetshaverne for dette. Tidligere har ikke rettighetshavere innen visuell kunst og litteratur hatt rett til kompensasjon, men det har de fått i den nye loven. Alle rettighetshavere bør få betalt for bruken av sine åndsverk, og vedtaket i den nye loven er Norsk Komponistforening derfor glad for.
Dårlig kompensasjon
Imidlertid krever en slik kompensasjonsordning at det er midler å kompensere med. Disse midlene bevilges hvert år over statsbudsjettet: Privatkopieringsvederlaget er den statlige kompensasjonsordningen for den lovlige private kopieringen av åndsverk.
Vederlaget fordeles videre gjennom to mekanismer: En del gjennom NORWACO, direkte til enkeltopphavere, og en del gjennom Fond for lyd og bilde, som utgjør en kollektiv kompensasjon, hvor alle rettighetshavere kan søke støtte.
I forslaget til kulturbudsjett for 2019, ligger det ingen økning som tar høyde for at antallet rettighetshavere med rett til kompensasjon nå er kraftig utvidet. NORWACOs bevilgning er kun justert for prisvekst. Økningen i Fond for lyd og bilde er noe høyere, men denne ordningen er det en rekke av rettighetshaverne som nå er innlemmet i lovverket som ikke kan søke. I tillegg er økningen ikke tilstrekkelig med tanke på den betydelig økte kopieringen som er dokumentert gjennom de statistiske undersøkelsene utført av NORWACO.
– I arbeidet med loven forklarte kunstnerorganisasjonene med all tydelighet hva det medfører å utvide retten til kompensasjon ved å inkludere nye grupper. Politikerne vet at utvidelsen måtte følges av økte bevilgninger, men foreløpig har altså ikke Kulturdepartementet fulgt opp, sier Karlstrøm.
Etter fremleggingen av statsbudsjettet stilte Anette Trettebergstuen (Ap) spørsmål til kulturministeren om hvorfor regjeringen ikke har økt potten, når ordningen er utvidet til å gjelde visuelle og litterære verk. «Konsekvensen av dette er at det i realiteten er gjennomført et stort vederlagskutt til hele rettighetshaverfeltet», skriver hun i spørsmålet.
19. oktober svarte kulturminister Trine Skei Grande at hun oppfatter at loven ikke har gitt lov til mer kopiering, men at den tekniske utviklingen har gjort at kompensasjonen i større grad kan fordeles individuelt, og hun viser videre til økningen i støtte til Fond for lyd og bilde.
Piratkopiering
Etter Norsk Komponistforenings syn, strider dette med intensjonen i den nye lovteksten. Komponistforeningen mener det er ugunstig med et lovverk som skal styrke rettighetshavernes rettigheter, i praksis ender opp med å svekke eksisterende ordninger for hver enkelt rettighetshaver når flere skal dele på de samme midlene.
– Midlene til kompensasjon for privatkopiering var allerede for små, i og med at avsetningen til dette har hatt en veldig svak utvikling de siste 10 årene. Samtidig har privatkopiering blitt enklere og derfor mer omfattende, slik at bruken av åndsverk har gått opp i samme periode, påpeker Jørgen Karlstrøm. – Å gjøre kompensasjonen avhengig av årlig politisk bevilgning svekker betydningen av en lovfestet rett til kompensasjon. Vi mener at dette må prioriteres høyere.
Han minner om at rettighetshaverne allerede fra i høst har stått i en ugunstig situasjon, ettersom utvidelsen gjelder fra første juli i inneværende år.
– Vi mener at potten bør styrkes betraktelig. Vi kan ikke akseptere at Stortinget utvider antallet rettighetshavere med rett til kompensasjon betydelig uten å øke potten med penger tilsvarende. Det er et paradoks at loven både utvider mengden rettighetshavere, og samtidig innfører en rett til rimelig vederlag, uten å følge det opp i praksis.
