I medias kjølvann av #metoo: Ja til uthenging av politikere, nei til uthenging av barneovergripere…?

kassandra fauske

#Metoo-kampanjen var det få som da den startet i oktober 2017 så rekkevidden av. Den har avdekket sterke historier med derpå følgende konsekvenser, først og fremst maktmennesker. Særlig har det vært snakk om menn som har misbrukt sin maktposisjon mot sårbare kvinner for å oppnå seksuelle tjenester.

USA består i langt større grad enn Norge som et samfunn der enkeltmennesker har enorm makt. Flere amerikanske presidentkandidater har eksempelvis vært totalt avhengige av donasjoner fra pengesterke enkeltpersoner, lobbygrupper, selskaper for å kunne finansiere og drive valgkamp. Dette påvirker politikkutformingen.

Norge har derimot en annen tradisjon. En politiker kan i langt mindre grad skaffe interessegrupper eller enkeltmennesker politisk gjennomslag eller posisjoner. For å påvirke beslutningsprosessene må man arbeide seg fram og ha bred støtte i befolkningen. Likevel er det blitt slik at i Norge handler først og fremst #metoo-kampanjen om politikere. #Metoo har faktisk ført til at norsk media minner mest av alt om det redaktører og journalister misliker mest, nemlig veggaviser, sosiale medier og Facebook. Alt skal fram i media. Enhver sak, bare politikeren er tilstrekkelig kjent, havner på trykk. #Metoo skulle opprinnelig få frem saker som ikke var gjort noe med eller av ulike grunner ikke hadde sett dagens lys. Imidlertid henter man også fram saker fra fortiden for å sverte enkeltmennesker i en offentlig gapestokk. Fordi timingen og situasjonene gjerne passer godt, gjerne som del av et maktspill.

Les også:  Støtter Israel – Utestengt av Avisa Nordland

Dessverre har utviklingen av kampanjen ført til at enkelte varslere ikke har nølt med å bringe saker til torgs som har en ødeleggende virkning på andres fremtid. Artikler om politikere som har bedrevet seksuell trakassering vil aldri forsvinne.

Her må jeg påpeke at jeg selvsagt ikke tar for meg overgripere i situasjoner der norsk lov blir brutt, eller der det trås langt over akseptable grenser. Men om politikere som deltar i festlige lag der alkohol blir konsumert. Det heter seg at politikerne skal, som det så fagert heter, gjenspeile befolkningen. Nå synes det imidlertid som om norske partier blir nødt til å lete etter folk som aldri har trådt feil, sagt eller gjort noe som kan tolkes i verste mening.

Egentlig skulle #metoo markere at personer har blitt utsatt for uønsket seksuell og ikke primært som en passende hevnaksjon mot en politiker. Vi er havnet i et farlig grenseland der det er stor risiko for at kampanjen brukes aktivt rett inn i partiers og kandidaters kamp om posisjoner, der media må vokte seg for ikke å bli brukt som nyttige idioter, og der begrepet omvendt bevisførsel er blitt regelen for den som er blitt anklaget.

Les også:  Årets Rosa sløyfe rives ut av Coop-butikkene

Som dere sikkert skjønner, tyder mye på at uekte varslere har brukt #metoo-kampanjen for egen tvilsom hensikt. Journalister innehar definisjonsmakten og velger hvordan saker vinkles og fremstår. Kanskje er tiden inne for enkelte redaktører å hente frem redaktørplakaten?

Dessverre har lavmålet nå nådd unge politikere, som blir brukt i hovedoppslag for å ha forsøkt å kysse eller hatt kontakt med andre jevnaldrende i tenårene. Avisene elsker sine egne versjoner med verste tolkning som utgangspunkt, helt blottet for hvordan dette rammer den det skrives om, som står helt forsvarsløs og alene. Dommen er allerede felt av blodtørstige journalister, som jo selvfølgelig selv har levd et liv bak lukkede vinduer i sølibat.

Selv ble jeg kontaktet av avisa for å fortelle om mitt syn på en sosial sammenkomst der en sak angivelig skal ha skjedd. Da mitt inntrykk av det som skjedde er langt fra det media ønsket å fremstille, ble ikke min versjon tatt med i den endelige artikkelen som ligger på nett. Det er imidlertid et fryktelig paradoks og aktiv praktisering av dobbeltmoral når redaktører og journalister tilsynelatende ikke har samme engasjement rundt for eksempel nyttårstrakasseringene og konsert-trakasseringene og er de fremste motstandere av seksualforbryter-register og mot at Barns Trygghet skal få lov til å legge ut bilder av navnene til barneovergripere. Meningspolitiet (norske redaktører og journalister i særklasse) synes det er ok å klistre politikere på førstesiden ut fra påstander om trakassering, men ikke pedofile barneovergripere. Et ubegripelig resonnement der det dyrkes en holdning om at andre regler skal gjelde for politikere.

Les også:  PODCAST: Intervju med Riccardo Malandrino fra Bodø

Jeg oppfordrer de som blir utsatt for voldtekt og lignende til å fortsette og rapportere dette til politiet, og også til organisasjonen som eventuelt måtte stå bak personen dette gjelder. Er du derimot blitt forsøkt kysset, fått flørtende tekstmeldinger eller «tolker» at en som tilfeldigvis er politiker er ute etter noe seksuelt, da sier du heller tydelig fra til personen det gjelder om at dette er ikke noe du ikke ønsker. Skulle ikke dette hjelpe og det virkelig er et voldsomt ubehag for deg, da kontakter du organisasjonen bak personen på laveste nivå for å løse dette. Hovedpoenget må være å få fjernet ukultur i ulike organisasjons- og arbeidsliv.

Grensen for medieskrik om bagateller har nådd et lavmål. Kurtisering i sin rimelighet er naturlig også hos oss mennesker, uten den går ikke verden videre.

Please follow and like us:
Pin Share

Anbefalt for deg

Om skribenten: Kassandra Petsas

Lektor. Organisatorisk nestleder i Nordland FrP.