Hun regnes som en pionér innen norsk lydkunst. Nå får Maia Urstad landets mest høythengende stipend for billedkunstnere.
– Jeg er også stolt og glad på mitt fagfelts vegne, lydkunsten kan nok fremdeles gå under radaren for mange, sier årets mottaker av Rune Brynestads minnestipend.
«Hun skiller seg ut blant mange lydkunstnere gjennom sin særegne måte å bearbeide lyd visuelt på. Urstad har en unik evne til å forankre lydkilder i et fysisk materiale, og vise de konkrete manifestasjonene av lyd; altså hvordan lyden når oss», heter det i Norske Billedkunstneres stipendkomités begrunnelse for tildelingen.
Som tidligere medlem av stipendkomiteen har Urstad selv vært med på å vurdere kandidater til Rune Brynestads minnestipend.
– Vi gikk til oppgaven med ærefrykt, det var ingen lett oppgave fordi det var så mange bra kunstnere å velge mellom. At jeg noen år senere skulle bli den som blir tildelt dette stipendet gjør meg veldig glad og jeg tar det som et stort kompliment. Det er utrolig, det er fantastisk, jeg er rørt, takknemlig og ikke så lite overveldet, sier hun.
Urstad jobber med lyd ut fra mange strategier og innfallsvinkler, blant annet gjennom performance, installasjon og stedsspesifikke arbeider, eller i skjæringsfeltet mellom kunst og vitenskap. Og karrieren hennes strekker seg fra tidlig 80-tallet da hun ble uteksaminert fra tekstillinjen på Kunsthøgskolen i Bergen. For mange er hun mest kjent for sitt arbeid med radio – både som visuell gjenstand, kulturelt fenomen, og kanskje først og fremst, som en snart utdatert form for kommunikasjonsteknologi.
– Tekstilen ble etter hvert mest en måte å tenke på, etter som tida gikk så jeg at renning og innslag hadde korrelasjon til tid og rom, sier Urstad om inngangen til lydkunsten.
– Jeg tenkte for eksempel på innslag som tid og renning som rom og begynte å lage «lydlige tekstiler» og eksperimenterte med immaterielle teksturer istedenfor selve det fysiske materialet. Etterhvert samarbeidet jeg med kunstnere fra andre fagfelt, som Sissel Lillebostad, Prosjektteatrets Tone Tjemsland og Svein Ove Kirkhorn. Vi jobbet med sammensetning av lyd, bevegelse, visuelle element og ulike elementer i rom, og kalte det likestilt dramaturgi, forklarer hun.
