Det har vært en del oppslag i mediene denne høsten om Norges utenrikspolitiske virksomhet, som især har kommet til uttrykk i slike aktiviteter som norsk støtte til klart antisemittiske resolusjoner i FN, norsk støtte til antisemittiske skolebøker i de palestinske selvstyreområdene og norsk fornektelse av Israels rettigheter i Judea og Samaria.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme.
Det tegner til sammen et mønster av en politikk som befinner seg trygt plassert lang ute på venstresiden hvor det alltid har vært lett for noen å finne påskudd for slike holdninger.
Da USAs regjering forleden erklærte at den ikke anser jødiske bosettinger på Vestbredden for å være i strid med folkeretten, fikk Regjeringen et problem i fanget. Den har jo i mange år sammen med EU hevdet det motsatte. Fordi det i dette spørsmålet kanskje er enda vanskeligere for Regjeringen å innrømme at man har tatt feil, valgte utenriksministeren, sikkert etter konsultasjon med statsministeren og kanskje også med en tidligere utenriksminister, å gå høyt ut på banen med en erklæring om at «USAs kursendring gjør arbeidet for fred i Midtøsten vanskeligere.»
Det er en kjent sak at man i den arabiske verden ikke tolererer at det bor jøder på «arabisk» jord. Og det ervelkjent historie at det første jordanerne gjorde da de i strid med folkeretten okkuperte Judea, Samaria og Øst-Jerusalem i 1948, var etnisk å rense områdene for fastboende jøder som til dels hadde bodd der siden bibelsk tid. Dette var handlinger som i dag raskt ville bli karakterisert som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det er derfor et tankekors at vi er kommet i den situasjon at det nettopp er en slik politikk Norge støtter og mener er i pakt med folkeretten. Her er det noe som er snudd fullstendig på hodet.
Utenriksministeren mener at israelske bosetninger på Vestbredden ikke bringer partene nærmere en løsning: «Regjeringen anser bosetningene som folkerettsstridige og som et hinder for en fremforhandlet tostatsløsning,» understreker hun, og presiserer at «hovedmålet med vårt langsiktige engasjement i konflikten mellom israelerne og palestinerne er å bidra til en forhandlet tostatsløsning, der to stater lever side om side i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Kun en forhandlet tostatsløsning kan skape varig og bærekraftig fred.» Hvor i folkeretten finner hun en bestemmelse om at jøder ikke kan bo i Judea, når selv palestinerne med norsk støtte har inngått en Oslo-avtale som sier at de kan?
Utenriksministeren fastholder med andre ord at organisert og lovfestet apartheid er det eneste som kan skape «varig og bærekraftig fred.» Det kan altså etter Regjeringens syn ikke bli «varig og bærekraftig fred» der hvor det bor jøder. Denne absurde troen er ikke bare helt i tråd med klassisk arabisk tankegang, – det er et standpunkt som har dype røtter også i europeisk historie. Vi kan dessuten vanskelig forestille oss en politikk som i større grad er i skarp konflikt med alt vi har av gjeldende folkerett, inkludert de universelle menneskerettighetene. Vi må derfor igjen spørre hva det er Regjeringen egentlig prøver å oppnå med sitt kostbare og endeløse arbeid for «fred i Midtøsten»?
Vi kommer ikke til å få svar denne gangen heller. Regjeringen har nemlig satt seg et «hovedmål» som de med sikkerhet vet at de ikke kommer til å nå hverken i denne eller noen av de kommende valgperiodene. Hovedmålet om en «forhandlet tostatsløsning» er derfor ikke et mål, men et påskudd for å holde konflikten gående i all overskuelig fremtid, finansiert av norske og andre skattebetalere. Dette har nå både norske og palestinske ledere interesse i.
Disse problemstillingene er ikke ukjente hverken blant politikere eller i utenriksforvaltningen. Et av problemene deres er at de ikke begriper hvordan de skal klare å komme seg ut av den fella Regjeringen gikk i på 1980 og -90-tallet da de i en slags politisk eufori gjorde seg til hovedsponsorer for PLO som fredspartner i forhold til Israel. Både det norske og det israelske Arbeiderparti bærer ansvar for de ulykkene som skjedde da det politiske eventyret endte i blodbad med tusener av drepte og utallige milliarder i bortkastede bistandskroner. Problemet vårt i dag er at det ikke finnes noe parti på Stortinget som har mot til å ta fatt i dette og rydde opp, slik de har begynt å gjøre i andre land. De bærer alle ansvar.
Forestillingen om en «forhandlet tostatsløsning» som utenriksministeren bruker for å holde erkjennelsen av fiasko på avstand, har ikke støtte i den fredsprosessen som på 90-tallet ble igangsatt med bl.a. norsk hjelp. Oslo 2-avtalen hadde en viktig bestemmelse og et konkret opplegg for forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret og slutt på konflikten. Forhandlingene skulle bl.a. omhandle slike spørsmål som grensene for selvstyret, jødiske bosettinger og Jerusalems status. Dette skulle altså etter avtale være forhandlingsspørsmål. Det den norske Regjeringen gjør er å proklamere konklusjoner på disse forhandlingene før de er kommet i stand. Det kan vel ikke sies å gjøre forhandlingene lettere?
Hvordan kan man i Utenriksdepartementet forestille seg at det israelske nærværet i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem skal kunne bli gjenstand for forhandlinger, slik Oslo-avtalene forutsetter og som Norge og EU har forpliktet seg på med sine underskrifter, når de samtidig proklamerer som offisiell politikk at dette nærværet er ulovlig? Var det ikke da like «ulovlig» å inngå og sponse Oslo-avtalene? Er det ingen i norsk utenrikstjeneste som forstår at det er de selv som saboterer fredsprosessen når de proklamerer konklusjoner på forhandlinger som ennå ikke er kommet i stand?
Det kommer ikke til å finne sted noen forhandlinger om en «tostatsløsning» slik utenriksministeren ønsker seg. Hele denne forestillingen er eksempel på politisk hykleri og desinformasjon som bare kan ha til hensikt å skjule for det norske folk en skandale som i sine konsekvenser ikke står tilbake for NAV-skandalen. Men noe av årsaken til denne skandalen ligger i at vi nettopp har fulgt EUs anti-israelske politikk til punkt og prikke. Utenriksministerens usaklige anklager mot den jødiske staten er av en art som ikke rettes mot andre stater som befinner seg i en konflikt. De har av den grunn spesifikt antisemittiske overtoner.
