LESERINNLEGG: Norge har avgitt selvråderett om innvandring til FN – Uten debatt

fn

Et selsomt politisk skuespill utfoldet seg i førjulstida. Etter at USA i FN gjorde et forgjeves forsøk på å få fordømt Hamas for de mange angrepene på sivilbefolkningen i Israel, har man der konsentrert oppmerksomheten om å få kontroll og orden på migrasjonstrafikken rundt om i verden.


Man vil ikke som nå overlate til tilfeldighetene i hvert enkelt land å bestemme hvordan de millioner av reisende fra den tredje verden som nå strømmer mot Europa og USA skal tas imot og underholdes. Dette må styres ved hjelp av overordnete felles regler utarbeidet og vedtatt i FN, mener de som bestemmer.

For dette formålet har FN satt sammen et dokument med en liste over forpliktelser som medlemslandene skal erklære som sine i behandlingen av innvandringssaker. Noen av disse forpliktelsene er hentet fra forskjellige folkerettslige avtaler som med forskjellig grad av bindende virkning og tilslutning, allerede inngår i flere lands forvaltning av innvandringsspørsmål. For så vidt er det lite nytt i saken.

Fordi dette dokumentet på viktige punkter skiller seg fra de traktatrettslige avtalene som inngår i tradisjonell folkerett, har man hatt problem med hva dokumentet skal kalles for at det ikke skal kunne blandes sammen med de forpliktende traktatene. FN landet på den engelske betegnelsen «a compact,» eller «en kompakt,» som imidlertid låter litt underlig på norsk, så her fant man på å kalle det en «plattform,» som låter minst like intetsigende. Utenriksministerens forklaring på dette begrepet er at «… det kalles en plattform fordi det først og fremst er et fundament og utgangspunkt for fremtidig samarbeid på områder som berører migrasjon.»

Altså: Et fundament og utgangspunkt for fremtidig samarbeid. Dette er en grei og kortfattet beskrivelse av de folkerettslige forpliktelsene vi har tatt på oss gjennom slike internasjonale traktater, konvensjoner og avtaler som Stortinget gjennom ratifikasjon har gjort til norsk lov. En forskjell er at det nå legges spesiell vekt på samarbeid. Når vi skal samarbeide internasjonalt om rettshåndhevelsen i Norge, er dette ikke lenger en rent nasjonal oppgave. Ingen bør derfor tro at det internasjonale samarbeidet om dette dokumentets operative bestemmelser og «felles regelverk» blir uforpliktende og mindre utfordrende for et land som Norge enn norsk lov vedtatt av Stortinget. Det vi vedtar skal skje «i samarbeid.»

Les også:  Hvem er best på frivillighet i Norge?

Det nye i situasjonen er at Regjeringen og dens forvaltningsapparat på denne måten går inn for å skape norsk rettspraksis uten legitimerende vedtak i Stortinget. Den lovgivende makt tilsidesettes i denne prosessen. Dette er globaliseringens metode i et nøtteskall: Man omgår dannelsen av tunge traktatrettslige instrumenter og parlamentarisk godkjennelse ved å skape internasjonal sedvane gjennom «uforpliktende» samarbeidsavtaler som fungerer like bra, – i praksis også rettslig. Ifølge Utenriksdepartementets egen definisjon oppstår forpliktende sedvanerett «… gjennom langvarig statspraksis og oppfattes som gjeldende rett (opinio juris). Denne sedvaneretten er i utgangspunktet bindende for alle stater.» Ergo blir «plattformen» likevel rettslig bindende.

Men denne avståelsen av lovgivende myndighet fra Stortingets side skjer ikke som et politisk drama slik vi opplevde det under avståelsen av selvråderett til EF. Nå skjer det i det stille med aktiv tilslutning fra dem som ellers har som oppgave å beholde «all makt i denne sal.» En enslig politiker som forsøkte å vekke Stortinget til kamp for sitt konstitusjonelle hovedoppdrag ble feiet over ende av sine politikerkolleger som ikke vil blande seg inn i Regjeringens nye rolle som lovgivende makt. Det slaget har demokratiet tapt.

For oss som observerer dette spillet på avstand reiser det seg stor undring over hva det egentlig er som foregår, og hvordan vi skal forstå hensikten med at statsmakter, inkludert «den fjerde,» overflødiggjør og sensurerer seg selv. Det nærmeste vi hittil har greid å sammenlikne denne prosessen med er et stykke japansk kabuki-teater hvor alle roller og replikker er symboler, tegn og sinnbilder for noe man ikke kan uttale i klartekst. Politikerne våger simpelt hen ikke å innrømme overfor folket hva de holder på med, og håper kanskje at alt er glemt frem til valget Riksmediene bidrar til dette på sin måte.

Les også:  LESERINNLEGG: Hvem lurte hvem på Vestbredden?

Man var først enig om å undertegne dette dokumentet under et FN-møte om migrasjon i Marrakech i desember 2018, men fordi dokumentet raskt ble gjenstand for omfattende internasjonal protest og opposisjon fra en voksende gruppe av frisinnete land som nektet å undertegne, besluttet man, for ytterligere å kamuflere dokumentets egenart, at det ikke skulle undertegnes, men vedtas med akklamasjon som på et allmannamøte. Det endelige vedtaket skjer i form av en resolusjon i FN den 19. desember hvor Norge vil underkaste seg denne «plattformen.» Det er få i Norge som er klar over hvor mye selvråderett som unødvendig er avgitt til FN uten debatt eller innsigelser fra Stortinget.

Vår bekymring ble ikke mindre etter at utenriksministeren 13. desember holdt en redegjørelse om saken for Stortinget. Det er mer enn åpenbart at Regjeringen ikke tør innrømme den dynamikken som følger av at et dokument av dette slag gjøres til gjenstand for en så omfattende seremoniell internasjonal behandling som vi ser i dette tilfellet. Dersom forsikringene skulle være troverdige om at de vedtatte forpliktelsene og det felles internasjonale regelverket ikke på noen måte binder våre myndigheter i deres behandling av innvandringssaker, ville hele denne høyt profilerte operasjonen vært overflødig. Det tragiske er at Stortinget ikke synes å forstå eller være interessert i dette.

Norges underdanige holdning til det automatiske flertallet som de islamske statene og deres støttespillere i EU og utviklingslandene har i FNs Hovedforsamling, kom igjen klart til syne da USA i desember forsøkte å få forsamlingen til å vedta en fordømmende uttalelse om de grove brudd på folkeretten som terrororganisasjonen Hamas gjorde seg skyldig i da de i løpet av to døgn avfyrte nærmere 600 raketter mot sivile lokalsamfunn i det sørlige Israel.

Les også:  Nytt sykkelregister gjør det enklere å finne eierne til stjålne sykler

Norge bestemte seg først for å støtte USAs resolusjonsforslag, men da det etter FNs prosedyreregler ble foreslått og vedtatt med simpelt flertall at resolusjonen måtte oppnå 2/3 flertall for å bli godkjent, valgte Norge å støtte også dette forslaget, vel vitende om at den USA-resolusjonen de skulle støtte, dermed ikke ville bli vedtatt. Det var to NATO-land som med sin stemme saboterte sin hovedallierte USA, nemlig Norge og Island. To tredjedels flertall ble vedtatt med 75 mot 72 stemmer Det var utenriksminister Eriksen Søreide og statsminister Solberg som sto bak dette sparket mot USA. USAs FN-ambassadør Nikki Haley karakteriserte dem som forhindret resolusjonen slik: «Der er ingenting som er mer antisemittisk enn å nekte å fordømme terrorisme når den retter seg mot den jødiske staten.» Karakteristikken rammet Norge men ble ikke formidlet av norske medier.

Norge har aldri hverken reist eller støttet et krav om 2/3 flertall for de mange resolusjonene som årlig fordømmer Israel, og som Norge som regel stemmer for, men aldri imot, uansett hvilke usannheter de fremsetter mot den jødiske staten. Dette er forhold som aldri omtales i norske medier, formodentlig på grunn av det dårlige inntrykket av Regjeringen og dens politikk som dermed ville bli skapt i opinionen. På det punktet skiller de norske riksmediene seg ikke fra mediene i Nord-Korea. Forholdet var ikke bedre under den forrige regjeringen, og vil sannsynligvis ikke bli bedre under den neste så lenge Stortinget ikke viser interesse for Norges anseelse utenfor EU og den arabiske verden.

Dr. Michal Rachel Suissa
Leder, Senter mot antisemittisme (SMA)


Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.