LESERINNLEGG: Norge bruker stemme med de islamske statene i FN

islam

Hvert år innleder FN adventstiden med å vedta en stor bunke med sterkt Israel-fiendtlige resolusjoner. Norge har lenge og konsekvent stemt sammen med det automatiske flertallet som de islamske statene har i FN, sammen med EU og land i den tredje verden. Norge tør fremdeles ikke stemme sammen med nære allierte og vennligsinnede land som USA, Canada og Australia som har mot til å si nei til disse politiske demonstrasjonene. EU-land som opponerer og stemmer «feil,» blir raskt trommet ned av Angela Merkel som ikke tåler at EU opptrer splittet. Hun trådte sine politiske barnesko i DDR.


Den besettelsen EU avslører i de forskjellige FN-organene når det gjelder å isolere og demonisere Israel er for lengst nedfelt som en av bærebjelkene i EUs felles utenrikspolitikk, især slik den føres gjennom FNs forskjellige organer. EU arbeider svært aktivt, og ofte sammen med Norge, for å svekke Israel økonomisk gjennom støtte til boikottiltak. Den mest alvorlige utviklingen vi har sett i senere år, er den aktive politiske og finansielle støtten EU har lansert for å undergrave Israels stilling under Oslo-avtalene.

Her ser vi flere eksempler på at det norske Utenriksdepartementet og organisasjoner som Flyktninghjelpen, sammen med EU har engasjert seg i finansiering og oppsetting av ulovlige bygninger innenfor det israelsk-kontrollerte Område C i Judea, for så å organisere internasjonale protestaksjoner når israelske myndigheter krever at denne ulovlige byggevirksomheten må opphøre. Allerede for tre år siden oppfordret utenriksminister Brende Israel til å tillate de palestinske myndighetene å ta i bruk Område C uten slike forhandlinger som Oslo 2-avtalens Artikkel XXXI – 5 forutsetter.

Dette viser at hverken Norge eller EU har til hensikt å ta de folkerettslig forpliktende Oslo-avtalene alvorlig, men i stedet støtter den palestinske undergravningen av fredsprosessen. Det er lenge siden palestinerne oppdaget at konflikt er langt mer lønnsomt enn fred. Denne politikken er også i tråd med Norges behandling av Israel i FN, og menes å ha en god forklaring i ønsket om å bli valgt inn på en ledig plass i Sikkerhetsrådet i 2020, noe som vil være en karrieremessig fjær i hatten for noen i UD. Vi for vår del kan bare håpe at noen på Israels vegne legger ned veto mot en slik tanke, – ikke fordi vi tror det vil ha noen praktisk betydning for den jødiske staten, men kanskje det ville være best for Norges omdømme slik det fremstår nå.

Les også:  Telenor og Cisco sammen om det raskeste mobilnettet

I den senere tid har vi lagt merke til at Norge avstår fra å stemme for enkelte FN-resolusjoner som utmerker seg ved å bygge på grove og gjerne rent antisemittiske løgner. Men la det være helt klart: Å la være å stemme imot åpenbare anti-israelske løgner, fortielser og desinformasjon, er i praksis akkurat det samme som å støtte dem. Det har derfor ikke skjedd noen realpolitisk endring i Regjeringens anti-israelske standpunkter i FN siden Arbeiderpartiets og den rødgrønne regjeringens dager hvor slik atferd var mer forventet.

Den 30. november ble seks av de anti-israelske resolusjonene vedtatt med stort flertall og ingen av dem fikk oppmerksomhet i norske medier. Vi går ut fra at den konsekvente fortielsen både fra Regjeringen selv og fra norske medier om hva Norge er med på i FN, har sin forklaring i at man er klar over at den sterkt fiendtlige politikken overfor Israel som de islamske statene fremmer i FN og som norske myndigheter sammen med EU konsekvent støtter, ikke er egnet til å vekke sympati blant norske velgere. Så, dersom du føler deg ført bak lyset av denne atferden og fortielsen fra Regjeringens og medienes side, så vet du nå hvorfor.

Les også:  Merete Hodne: - FN-pakten er folkets undergang!

Et annet eksempel på Regjeringens «privatpraktiserende» utenrikspolitikere finner vi i dens behandling av den såkalte «migrasjonsavtalen» til FN som uten å ha vært gjenstand for offentlig debatt eller parlamentarisk godkjenning, er besluttet «uforpliktende» undertegnet av en representant for Regjeringen i Marrakech. Regjeringens forsøk på å forsikre oss om at dette dokumentet ikke har bindende virkninger, er ikke troverdig.

Denne avtalen vil, i Norge som i EU, legge klare føringer for statsforvaltningens håndtering av innvandringssaker. Regjeringen sier selv dette på sin tåkelagte måte: «Dette er det første globale, mellomstatlige dokumentet som er ment å gi en felles tilnærming til alle sider ved internasjonal migrasjon.» Det er dette som er poenget. Migrasjonsavtalen i FN-regi er et helt sentralt dokument i arbeidet med å utvikle en såkalt «helhetlig migrasjonspolitikk» som Norge har samarbeidet med EU om i lang tid. I praksis betyr det at Norge overfører enda mer selvbestemmelsesrett til EU og FN, noe Stortinget ikke har gitt sitt samtykke til.

Hele den norske statsforvaltningen er på et bredt område involvert i en internasjonal virksomhet for utvikling og finansiering av felles interesser på alle områder, både gjennom FN og EU. Det er dette globaliseringspolitikken til Regjeringen dreier seg om. Å konsentrere ressursene om enkeltprosjekter og «tiltak av felles interesse,» anses å være mer effektivt enn det man tidligere har lagt vekt på i form av bindende internasjonale avtaler, traktater og konvensjoner, – den egentlige folkeretten. Dessuten unngår man tunge politiske prosesser som traktatrettslig ratifikasjon og innarbeidelse i lovverket gjennom Stortinget.

Les også:  LESERINNLEGG: Kjære Lysbakken!

I sum innebærer alt dette at statsforvaltningen, ved på denne måten å omgå den lovgivende makt, er i ferd med å frigjøre seg fra noen av de begrensningene som demokratiet og rettsstaten har satt for Statens virksomhet og myndighet. Man har stilt seg friere til å velge internasjonalt karrierefremmende samarbeidsformer som man ikke behøver å stå parlamentarisk til rette for. Den nødvendige kamuflasjen består i å hevde uten nærmere begrunnelse at disse nye samarbeidsformene «ikke er juridisk bindende» for Norge slik folkerettslige avtaler ville være. Dessuten har det vist seg bekvemt å holde mediene på avstand fra den nye praksisen.

Når Utenriksdepartementet stilles fritt til å forvalte store milliardbeløp til sine egne foretrukne politiske formål, ofte til åpenbar skade for land som Israel og i klar konflikt med FN-paktens krav til likebehandling av stater, uten å måtte stå offentlig til ansvar for denne særbehandlingen, er man selv på kant med den folkeretten man anklager Israel for å bryte. Og når man stemmer i lag med internasjonale politiske koalisjoner i FN med en fiendtlig brodd mot et av medlemslandene, uten at folket har den minste påvirkningsmulighet på landets politikk, – ja, strengt tatt ikke engang får vite hva som foregår, – har vi allerede tråkket langt over en av demokratiets og rettsstatens røde linjer.

Dr. Michal Rachel Suissa
Leder, Senter mot antisemittisme (SMA)


Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.