Mandag kl 21.00 den 28. august 2017 ble nettavisen Resett lansert. Siden den gang har skandalene stått i kø. Noen har vært selvforskyldte, med de fleste må kunne sies å ha vært oppkonstruert av et samlet fiendtlig innstilt media-Norge.
Av Tore Rasmussen, samfunnsdebattant og kommentator.
Nå har redaktøren Helge Lurås kommet med en lettlest 334 sider selvbiografisk bok ved navn “Veien til Resett”. Man skulle tro at all kontroversen de siste to årene alene ville gi den nyhetsverdi og at det ville være flust med anmeldelser, men den gang ei.
Foruten to omtaler som minner mer om regelrette personangrep heller enn bokanmeldelser har det vært stille fra gammelmedia. Noe overraskende har også Norges nest største alternative nettavis Documnet.no valgt å ikke omtalt boken.
Fagpublikasjonen Journalisten.no valgte også å tone flagg og kritisere Lurås for at det forekommer leserinnlegg og redaksjonell positiv omtale av boken på Resett, men valgte å ikke ta tak i en eneste av avsløringene som kommer frem i boken. For det er mange små og store bomber som slippes i «Veien til Resett».
Boken er lettlest og jeg pløyde igjennom den på én helg. De sterkeste inntrykkene var hvordan de norske topp-politikerne Trine Skei Grande og Jonas Gahr Støre var involvert i personkonflikter hvor deres motpart endte med å ta selvmord.
Det nok mye sant i det gamle uttrykket, tilskrevet Tysklands første kansler, fyrste Otto von Bismarck: “Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.”
Lurås sin personlige reise fra barnsbein på langrenn, utdanning fra Befalsskolen, Norges Handelshøyskole (NHH) og hands on erfaring fra konfliktsoner som Norges kanskje yngste med graden kaptein noensinne var også interessant lesning. Det er tydelig at Lurås ikke er “en tilfeldig forbipasserende siviløkonom”som NRK-journalist Peter Svaar en gang valgte å betegne ham som.
Det er åpenbart at Lurås sine betraktninger om multikulturalismen og hvordan høy fremmedkulturell og spesielt muslimsk innvandring truer stabilitet i vårt samfunn ikke har sine røtter i fordommer, men hans erfaring fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og senere Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA) hvor Utenriksdepartementets avdeling for fred og forsoning var oppdragsgiver.
Det er derfor ekstra tankevekkende når Lurås argumenterer for at enkelte aktører er bevisst på spliden de skaper og at de aktivt bruker innvandring til å bryte ned nasjonalstaten ut fra et kulturmarxistisk ideologisk standpunkt.
Jeg har muligens vært litt godtroende og hellet mot at det var naivitet og ikke overlegg som drev det multikulturelle ulykkestoget videre, men det er vanskelig å nekte for at det også må være aktører som vet hva de gjør. Lurås eksemplifisere dette med sitatet fra Thomas Hylland Eriksen om å: “dekonstruere [den norske] majoriteten og gjøre det så grundig, at den aldri kan kalles en majoritet lenger”.
Mindre kontroversielt, men også elegant presentert tar Lurås tak i den pågående befolkningsutskiftningen, og viser til at innvandrere utgjør 17% av den totale befolkningen i Norge men hele 30% i aldersgruppen 30-34(!), så selv om asylinnvandringen stopper helt påpeker Lurås at det er “nærmest uunngåelig at at andelen etniske nordmenn som helhet syner under 50% innen 2100.”
I kapittelet “Overlever vi?” gjengir han en sterk historie om dominansvold hvor vi får lese den sterke historien til den norske gutten “Erik” som utviklet posttraumatisk stress syndrom etter år med rasistisk motivert vold fra innvandrerungdom i Oslo.
Boken tar også for seg hele reisen fra idestadiet til hvordan Lurås med ca 1/100 av budsjettet til Dagsavisen klarte bragden å passere dem i antall lesere på under to år. Det er virkelig imponerende.
De som ikke er lesere av nettavisen Resett eller fullt ut anerkjenner problemene som Lurås tar opp vil jeg spesielt utfordre til å kjøpe og lese boken.
Lurås liv og virke er fullt av modige valg, og det er grunn til å tro at nettavisen Resett bare vil vokse. For å best forstå vår samtid kan det derfor være hensiktsmessig å gjøre seg bekjent med hva redaktøren tenker og hans betraktninger om hva som har ledet ham til Resett og Norge til der hvor landet er i dag, rent politisk.
Jeg skulle likt å lese mer om Lurås sine politisk-filosofiske betraktninger. Hans avslutningsoppgave i internasjonal økonomi på NHH hadde tross alt tittelen “Etikk og adferd; et metaetisk studium av moralspråket” så det hadde vært interessant å høre mer om Lurås sin kritikk av universalismen og hans tanker om det franske Nye Høyre. Når det er sagt er det strengt tatt heller et ønske om en ny bok enn kritikk av “Veien til Resett”.
Når du leser boken forstår du hvorfor medstrøms media ikke vil skrive om den, de har malt seg inn i et hjørne ved å tie ihjel eller ikke være ærlige i sin omtale av mange av de temaene Lurås tar opp.
Terningskast seks.
