LESERINNLEGG: Klimakrisen slår sprekker

jorden

Jeg har en fornemmelse av at jeg er i ferd med å skape en krise for miljøkrisen. Ethvert fornuftig menneske ville vel juble, om miljøkriser hadde blitt eliminert for godt, men det er nettopp der jeg værer en underlig atmosfære. Saken er nemlig den at miljøkrisen kun eksistere fordi mennesket i sin stahet nekter for at det befinner seg i et paradis med alskens vidunderlige løsninger og istedet forsøker å løse flokene i strid med en naturlig utvikling.


Vi er barn fostret av Jorden, og har gjennomgått vårt spebarnstadie i hennes favn og beskyttelse, men vi kan ikke forlange å få alt fra henne så lenge vi lever som kosmisk rase. Det går utover så vel hennes helse som vår egen. Miljøaktivistenes yndlings parole: «Vi har bare en Jord», er en sannhet med gedigne modifikasjoner. Vi har nemlig ikke bare Jorden. En slik miljøprofil leder ubønnhørlig mot stupet.

Miljøaktivister har til alle tider oppført seg som om vårt miljø er begrenset, og på grunn av rovdrift fra mennesket på denne forestilte innkapslede virkeligheten, har det kommet i ubalanse. Det er der de alle gjør den samme feilen tiår etter tiår, og svenske Greta Thunberg og co. har nå stilt opp med det siste bidraget til denne fordervede reprisen. Hun er som et monotont ekko fra gammel miljøfilosofi, med de samme klassiske frasene som bare skaper depresjon og innsnevring av vår livskvalitet. Når hun sier at Jorden er som et hus som brenner, er det utrolig at det ikke går opp for henne at vi må komme oss ut for å slukke brannen. Hvis jeg ikke tar feil, er det vel slik man slukker de fleste husbranner. Det som vel er mest foruroligende, er at etter at hun har erklært sitt ønske om at enkelte politikere skal få panikk, og bidratt til konflikter mellom lærere, elever og foreldre etter å ha påvirket unge mennesker verden over til å streike skoler som jo burde være en kunnskapskilde, så får hun en nominasjon til Nobel Fredspris. Jeg må si at jeg ikke helt ser hvordan man kan lirke til dette som et fredstiltak, spesielt når de største og viktigste ting i miljøskandalen ikke er nevnt med et ord. Jeg har forsøkt å komme i kontakt med Greta to ganger via Facebook, og en gang på Twitter, men hun er som forduftet i den graven vi alle vil havne i, om denne galskapen fortsetter.

Jeg har også kontaktet 28 av verdens mest fremste miljøorganisasjoner, uten noen form for reaksjon, med unntak av at de vil selge meg T-skjorter og ting og tang. Regnskogfondet samt Greenpeace Norge har blokkert meg på facebook, til tross for at sistnevnte faktisk lovte å svare meg på mine spørsmål. Miljøaktivist Greta Helleborg vil heller ikke ha noen dialog med meg, og har blokkert meg på nettet. Ruben M. Oddekalv i Norges Miljøvernforbund, har bare ironisk kommentert meg på Facebook med at jeg vel sender ham en signert utgave av boken. Ytterligere forsøk på å få ham i tale har vært forgjeves. En amerikansk miljøaktivist «kom i fare for» å kjøpe min bok, og nå raser han mot meg i sin anmeldelse på amazon, krydret med de mest horrible usakligheter for å skremme andre potensielle lesere. Så slik er altså miljøsamarbeidet når man griper fatt i kjernen av problem, en kjerne og et løsningsbilde miljøfolket tydeligvis hater.

Les også:  Ny forskningsrapport: Betong mer klimaeffektiv enn tre!

Betrakter vi hele miljøbildet og hele det vide landskapet utenfor vår kosmiske bolig, som er fylt til randen med løsninger, så ser man at så vel en global oppvarming som en eventuell nedkjøling kan forhindres uten hindringer av noe slag, trinnvis og taktisk på samme måte som vi gjør med våre individuelle boliger. Vi kan få problemet helt vekk, men i stedet ser det hele ut til å utspille seg som en evigvarende såpeopera. Vi har også flere forskere som har løyet om Jordens sikkerhet. På norsk jord finner vi Knut Jørgen Rød Ødegård i den «foreningen», når han i lette ordelag har slått fast at vi nå er i stand til å beskytte oss mot truende objekter fra rommet. Han svarer heller ikke på henvendelser fra meg. Ødegård burde vite at slik misvisning av fakta ikke bare er en farlig lek med hele det globale miljøet, men også livet til hver eneste skapning på Jorden. Faren for flere «deep impact» er ingen Hollywood fantasier. Dette sliter til og med NASA med å få folk til å forstå. Panserkledde småkryp vil trolig klare seg relativt godt om ikke nedslaget er for kraftig, og fremtidens nye Charles Darwin blir trolig en høyere utviklet kakerlakk, som kan fortelle alle sine likestilte om den gangen de idiotiske menneskene ble utryddet og gav vei for en bedre og mer intelligent rase på planeten.

Vårt miljø er på ingen måte begrenset, og det er når vi forstår det, at brikkene begynner å falle på plass. Miljøbegrensninger finnes ikke foruten vår egen vilje til å skape dem, og det gjør vi best ved å leve med den tradisjonelle troen at vi bare har Jorden og ikke noe mer. Jorden er menneskehetens hjem, og på lik linje med våre private hjem har vår planet selvfølgelig sin begrensning som det kreves at vi respekterer. Fra parkeringsbane rundt Jorden kan vi se store sår i jordens landskap, mens resurslageret ellers i solsystemet ligger urørt. Et lager av byggematerialer vi aldri vil bli i stand til å tømme, men som svermer rundt oss med en hastighet på titalls kilometer i sekundet og vil bli vår visse død, om vi ikke tar kontrollen. Energi finner vi også i overflod der ute. Solen er vår største energikilde i solsystemet, men utnyttelse av solenergi gjøres også mest effektivt i rommet, og der er det nok av plass uten at noe av naturen blir skjemmet. Det er tross alt flere arter enn oss som har livets rett her nede, og de behersker ikke romfartsteknologi. Tenk deg tanken om alt det du trenger av resurser skulle tappes fra din egen bolig.   

Les også:  Klart for NRKs folkemøte i Tromsø

Jeg tror neppe noen av leserne betrakter sitt private hjem som hele deres miljø, hvor alt tenkelig i deres liv skal skje. Vi er alle klar over at miljøaspektet i vår egen bolig ikke bare beror på hva vi kan gjøre innendørs, men at vi er avhengige av et forhold til verden utenfor veggene. Vi kan holde oss innestengt over en viss tid, ja faktisk relativt lenge, om vi har et perfekt tilrettelagt hjem, men før eller senere må vi ut, eksempelvis for å kvitte oss med avfall som kan forgifte hele huset. Det er derfor på høy tid at menneskefamilien får øynene opp for at også miljøet utenfor vårt felles Jordiske hjem, er avgjørende, for hele vårt fysiske eksistensgrunnlag. 

Du vil kanskje innvende at vi kun har hatt Jorden å forholde oss til i tusener av år, uten at det har ført til vanskeligheter før i vår moderne tid, og du har helt rett i det, men når familien begynner å øke på, og menneskebarna vokser til, så får de stadig mer avanserte leker, og alt kan faktisk ikke brukes innomhus. Teknologi og vitenskapelig utvikling er ikke et onde, men et tegn på at vi modnes og etter hvert blir i stand til å overleve vår egen klode og til sist hele solsystemet, som faktisk ikke er eviglevende. Det sies at Jorden ikke trenger oss, men de faktiske forhold er at ingen planet i universet har bedre beskyttelse og kan få bedre behandling enn de som fostrer avanserte sivilisasjoner som behersker romfartsteknologi, om de da har vett på å se miljøverdiene i en slik gullkantet ferdighet. Tragedien oppstår imidlertid når vi hardnakket nekter for at det der ute er noe vi bør engasjere oss i, og istedet burer oss inne på jordens overflate med en akselererende befolkningsvekst og stadig «surere klima». Egentlig trenger vi ikke spare på noe, men kan leve akkurat så luksuriøst vi måtte ønske uten å skade miljøet, og da mener jeg hver eneste en av oss, ikke bare en såkalt elite. Utrolig nok er det her det kniper. Det virker som om mange ikke vil akseptere at vi alle kan leve i full frihet uten å bruke sparekniven. Ofte møter jeg denne uforklarlige motstanden. En slags tabubelagt uvilje til å akseptere at vi har alt i overflod. Dette er selve essensen i miljøproblemet og hvor den underlige atmosfæren fornemmes som jeg innledningsvis antydet, og det er her jeg med glede innfører krisetilstander.   

Les også:  LESERINNLEGG: Denne videoen vil NRK aldri vise deg

Med folks manglende forståelse av miljøet utenfor vår bolig, og ikke minst farene som der ute truer vårt hjem, blir Mr. Nobrains typiske doktrine en alvorlig tragikomedie: «Problemene er her nede og ikke der ute, og må derfor løses her». Hva om du hadde hatt den strategien for beskyttelsen av ditt eget hjem?

Mr. Nobrain er en protagonist i min bok «Mr. Nobrain og miljøet», der jeg skildrer dette problemet, og viser til at vi lenge har vært i besittelse av den nødvendige teknologien som trengs uten å ha realisert drømmene. Jeg ble født det året romalderen startet, og som 4 åring ble jeg fasinert av det totale miljøbildet som jeg var overbevist om at alle så. Jeg trodde det aldri ville bli nødvendig å skrive denne boken, men når jeg ble vitne til at alle de dyktige forskere og teknikere som febrilsk forsøkte å nå ut med løsningene døde hen en etter en uten at verden anså viktigheten i deres budskap, måtte jeg gjøre noe med det. De to siste, astronomer Carl Sagan og physicist Stephen Hawking var blant de siste i rekken som gikk bort.

Bare ved å forstå det totale miljøbildet, og opparbeide et godt etablert forhold til alle naturens kilder utenfor vår bolig, kan menneskebarne leke fritt igjen, og miljøproblemene vil bli historie for alltid.

Einar Charles Larsen


Anbefalt for deg

Om skribenten: Redaksjonen

Redaksjonen i Bodøposten.no består av 8 skribenter. Redaksjonen publiserer nyheter skrevet av redaksjonen, leserne eller tilknyttede pressetjenester.