Barnevernet er sjelden i stand til å vurdere barnet sitt beste, de arbeider etter gamle modeller og dogmer uten å ta innover seg hva moderne forskning sier om tvangsvedtak og plassering utenfor hjemmet.
Barnevernet kommer ofte med bastante påstander basert på syltynt grunnlag som skaper panikk hos dommere, politikere og politi. Ved hjelp av floskler, uriktige rapporter og syltynne bevis går de inn for tvangsvedtak.
De skaper panikk hos bestemmende myndigheter med uttrykket: «dette er til barnet sitt beste.» Sannheten er at dette har de barnevernsansatte lite peiling på og heller ikke dommerstanden.
Alle lar seg påvirke av disse selvoppnevnte ekspertene, derfor er rettssikkerheten dårlig i barnevernsaker. Barnevernsansatte har tilranet seg en makt det ikke er gitt noen å forvalte og dette fører til mange katastrofale vedtak som ødelegger altfor mange for livet.
Når de i tillegg fremstår som ufeilbare i det offentlige rom og ikke er villig til å innse egne feil og rette opp i disse, har vi en etat som er så dysfunksjonell at den bør legges ned i sin nåværende form.
Lukk øya for galskapen og ondskapen i offentlig omsorg så mye dere vil, men sannheten kan ingen løpe fra. Sannheten tvinger seg frem, om enn langsomt.
Bufdir-leder Mari Trommald får spalteplass i alle landet sine aviser, farer med tvilsomme påstander til det norske folk i sitt forsvar for den dysfunksjonelle etaten hun er leder for. Hun sitter der som en byråkrat uten noen form for barnefaglig kompetanse. Utdannet lege, men uten særlig praksis.
Hun virker helt ubrukelig da hun forsvarer et dysfunksjonelt barnevern som anslagsvis i over 90 % av tvangsvedtakene gjør grove feil som ødelegger barn og voksne rundt barnet. Hun forsvarer også den private milliardindustrien barnevernet har utviklet seg til å bli.
Barnevernet slik det har utviklet seg, er norgeshistoriens stille drapsmenn, ikke gjennom direkte drap, men få andre har drevet flere i en altfor tidlig grav enn det norske barnevernet. Økning i antall tvangsvedtak medfører økning i antall selvmord forårsaket av barnevernet.
Det er kun en forsvinnende liten, nærmest ubetydelig, prosent det går bra med i offentlig omsorg.
Vi har hatt oppgjør mot barnevernsinstitusjoner og overgrep mot barn på institusjoner på 60- og 70-tallet hvor groteske forhold ble avslørt. Lite har bedret seg, og barnevernet ødelegger stadig flere og flere.
Bare vent, det kommer nye oppgjør ettersom sannheten langsomt siver inn i folks bevissthet. Det er nå mange barnevernsbarn som står frem på sosiale medier som kjemper for total omlegging av barnevernet.
Jeg snakker åpent om min og andre sine saker og møter ingen på min vandring under barnevernets åk som har tillit til eller støtter barnevernets mange maktovergrep. Det er snart ikke en familie eller venn som ikke har opplevd groteske overgrep begått av ansatte i barnevernet.
Det er ikke mer utdanning som er det store problemet i dagens barnevern, men lovverket og kompetansen til fylkesnemndsledere, dommere og advokater. Det er holdningene blant politikere og innholdet i utdanningen det er noe fundamentalt galt med.
Kari Killen sine lærebøker må fjernes med umiddelbar virkning. Moderne forskning utført i flere land må inn som pensum. Det må stilles krav til den enkelte som ansettes i barnevernet at de innehar de menneskelige egenskapene som skal til for å lytte til og respektere barn og foreldre.
Den autoritære holdningen må vi få bukt med. I tillegg har det blitt for enkelt og lukrativt for barnevernet å fjerne og plassere barn hos private bedrifter. Privat barnevern er en grusom måte å drive butikk på, hvor eiere og ansatte tjener seg rike på andres ulykke skapt av et dysfunksjonelt barnevern, det samme med sakkyndige psykologer.
Det er for mange offentlig ansatte som eier private institusjoner eller er involvert på annet vis. Overskuddene i slike private institusjoner og lønningene til lederne gjør dette til noe av det mest lukrative en kan drive med. Dette på bekostning av barnas beste.
Skal det være sakkyndige, noe jeg mener er feil, må de i alle fall inn på fastlønnsordning – uavhengig av hvor barnet plasseres.
Om noen år kommer dette til å bli omtalt som et skammens kapittel når nyere norsk historie skal skrives.
La oss ikke gi opp kampen, men stå sammen i vår felles skjebne og vise vår avsky for dette råtne systemet som gjør så uendelig vondt mot så mange. Våre barn blir eldre og de får vite sannheten, og da vil mange kjempe sammen med sine foreldre.
Det er et håp jeg bærer på i mitt hjerte. Takk for oppmerksomheten.
Ove Dag Knarvik
