I sommer har vi hatt en debatt om debatten rundt Forsvaret. Betegnende nok står de fleste deltakerne utenfor forsvarssektoren, og de tar som utgangspunkt at Forsvaret i all vesentlighet kan diskuteres på lik linje med alle andre sider av samfunnet. Det er en fundamental feil.
For det første er Forsvaret komplekst. Det samme kan riktignok sies om de fleste sider ved moderne samfunn – de som står i fremste linje møter krevende brukere, og tjenestene kan involvere tett koordinering, tung logistikk og avansert teknologi.
Men det unike for Forsvaret er at det skal fungere under en forutsetning der en annen aktør – motstanderen – gjør store anstrengelser for at vi skal mislykkes. Det betyr at bare én kritisk mangel eller feilvurdering i en operasjon kan føre til kollaps i praktisk talt hele organisasjonen.
Slik er det ikke i andre sektorer. Samfunnets kanskje mest komplekse system er neppe det som egner seg best for offentlig debatt som favoriserer enkle, tydelige og avgrensede tema.
For det andre er Forsvarets utfordringer hypotetiske. Selv om Forsvaret løser mange oppgaver i det daglige, handler den mest krevende oppgaven – å møte militære angrep på Norge – om noe som kan oppstå.
Siden framtiden er usikker, blir utfordringene usikre. Og når målestokken er usikker, blir det vanskelig å måle om vi har et godt forsvar eller ikke. Det gjør det enkelt for mange å framsette påstander og spekulere om hvilke utfordringer Forsvaret vil møte og om vår forsvarsevne.
For det tredje trenger Forsvaret hemmelighold. Strategisk teori og militær erfaring sier at det er avgjørende å sikre et minimum av uforutsigbarhet om militære forhold. Det avskrekker en motpart fordi det gjør det vanskelig for ham å vurdere fordeler kontra ulemper ved å utøve militært press eller gå til militær aksjon.
På taktisk nivå er hemmelighold viktig for å kunne skape overraskelse og samtidig unngå å avsløre sårbare sider ved egne operasjoner og kapasiteter. Hemmelighold er nødvendig, men kolliderer med åpenhet – en av grunnverdiene i et demokrati.
Det er mange sider ved Forsvarets virksomhet som verken er komplekse, hypotetiske eller hemmelige. Eksempler er utdanning, redningstjeneste og økonomistyring. Slike forhold er det gode grunner til å belyse gjennom åpen debatt. Historiske eksempler på at militære spørsmål unndras fra en kritisk offentlighet av bekvemmelighet, viser betydningen av å utfordre Forsvarets åpenhet kontinuerlig.
Men det er helt vesentlige forhold som ikke lar seg diskutere offentlig. Disse handler om politiske, strategiske og operative vurderinger rundt ulike typer konflikter, og berører kjernen i hvorfor vi har et militært forsvar og hvilket forsvar vi trenger.
Ved FFI arbeider vi med dette. Vi utforsker en usikker framtid med et bredt sett av scenarioer, vi modellerer og simulerer militære operasjoner med stor grad av detalj, og vi bruker om nødvendig høyt graderte data.
Dét gir kunnskap som det er umulig å få gjennom synsing. Men også denne type kunnskap bygger på avgrensninger og subjektive vurderinger. Derfor bør våre resultater og anbefalinger alltid diskuteres og kritiseres, men denne type debatt vil samfunnet aldri være tjent med å ta i media. Sentrale fakta og dyp kunnskap dukker dermed aldri opp i offentligheten.
Forsvarsdebatten er og bør være forskjellig fra andre samfunnsdebatter. Ikke alt bør eller kan diskuteres i det offentlige rom.
En manglende erkjennelse av og tydelighet rundt dette, skaper større rom for særinteresser, sneversyn og amatørskap i den offentlige debatten om Forsvaret enn om andre samfunnsforhold.
Dessuten skaper den et feilaktig inntrykk av at alle vesentlige sider ved Forsvarets virksomhet blir kritisk belyst på denne måten. Og enda mer bekymringsfullt: i boken «Øyeblikkets triumf» (2015), hevder Henrik Thune at samfunnets evne til dyp tenking og strategisk styring trues av at den endeløse strømmen av enkeltsaker i offentligheten krever nærmest full oppmerksomhet av politikere og ledere. Når sentrale spørsmål, fakta og kunnskap aldri dukker opp i denne strømmen, representerer strategisk utvikling og styring et enda større problem i forsvarssektoren enn i andre sektorer.
Dette handler ikke først og fremst om å få gjenstridige forskere, byråkrater eller generaler ut av lukkede rom eller om å være mindre raus med gradering. Det viktigste spørsmålet i debatten om debatten er hvordan vi best bør innrette den graderte forsvarsdebatten.
Espen Skjelland
Forskningsdirektør ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Foto: Forsvaret
